Den opportune terrorist

I Syrias hovedstad Damaskus sitter en aldrende terrorist ved navn Ahmed Jibril. Både innen israelsk og amerikansk etterretningstjeneste er mange av den oppfatning at hans organisasjon, PFLP-generalkommandoen, sto bak nedskytningen av det amerikanske Pan Am-flyet over Lockerbie i Skottland for snart ti år siden. Men Libyas diktator Muammar Kadhafi er utpekt som hovedskyldig og to libyske agenter ettersøkt for terroraksjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

At de to libyerne kan ha deltatt i aksjonen som drepte 270 mennesker, er det rimelig grunn til å tro. Men hovedmannen kan altså hete Ahmed Jibril. Når han ikke gås nøyere etter i sømmene og ikke blir forlangt utlevert, er hovedårsaken trolig at han holder til i Syria. Syrias diktator Hafez al-Assad spiller på lag med USA i fredsprosessen i Midtøsten, derfor kan ikke han og hans land røres.

  • Slik er den internasjonale dobbeltmoral. Når det gjennomføres terroraksjoner, er det ikke bare viktig at sporene peker mot et land eller en person som har gjort seg beryktet for slike handlinger. Det bør også være en terrorist som passer inn i bildet - akkurat der og da. En slik er Osama Bin Laden, som anses å være hovedmistenkt for bombeattentatene mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania sist fredag.
  • Den styrtrike saudiaraberen Bin Laden har erklært hellig krig mot amerikanere, både sivile og militære, selv om han fikk sin opplæring av CIA i Afghanistan på 80-tallet. Han er mistenkt for en rekke terroraksjoner, inkludert bomben i World Trade Center i New York i 1993 og aksjonen som kostet 19 amerikanske soldater livet i Saudi-Arabia i 1996. Motivene skulle altså være til stede i tilstrekkelig grad når det gjelder fredagens terrorbombing. Bortsett fra ett faktum som ikke får disse mistankene til å rime noe særlig:
  • Osama Bin Laden har sitt hovedkvarter like utenfor Kandahar i Afghanistan, under den styrende Taliban-regjeringens beskyttende vinger. Taliban ønsker ingen åpen konflikt med USA og vice versa. Årsaken er at Afghanistan er transittland for den planlagte oljerørledningen fra Turkmenistan til Pakistan. Strategisk, økonomisk og politisk er denne rørledningen viktig for både Afghanistan og USA. Det er derfor forståelig når Taliban allerede har bedyret sin uskyld i forbindelse med terrorbombene i Nairobi og Dar- es-Salaam. Terrorens indre logikk, som av og til eksisterer, tilsier at Osama Bin Laden neppe ville ta sjansen på en slik aksjon nå, av frykt for å bli kastet ut av Afghanistan. At talibanene selv skulle være medskyldige, synes heller ikke særlig logisk, ikke minst når de i disse dager er i ferd med å sikre seg kontroll over hele Afghanistan - uten at Vesten løfter en finger.
  • Men hvor er så Iran, Irak eller Libya? Det er påfallende at ikke terrormistanken denne gang i første rekke retter seg mot presteskapet i Teheran. Når heller ikke Saddam Hussein eller Muammar Kadhafi får skylda, ja, da må det være noe riktig rart. Kanskje er det ikke opportunt å rette blikket mot Teheran, Bagdad eller Tripoli akkurat nå.
  • USA er sakte, men sikkert i ferd med å bedre forholdet sitt til Iran og satser på den moderate president Mohammad Khatami. Da er det greit å gå stille i dørene når det gjelder terrorbeskyldninger. Amerikanerne er heller ikke interessert i en ny konflikt med Saddam, til tross for at han igjen har stanset samarbeidet med FNs våpeninspektører. Når det gjelder Libya, er døra på gløtt for at de to mistenkte for attentatet over Lockerbie kan stilles for retten i Nederland. Da er det stort sett bare Osama Bin Laden igjen, skyldig eller ikke skyldig.
  • På 70- og 80-tallet fikk Carlos, alias Sjakalen, og Abu Nidal skylda for de fleste av verdens terroraksjoner. Både massemedia og vestlige regjeringer var raske til å peke ut de to terroristlederne som hovedmistenkte hver gang det smalt noe sted. Riktignok hadde begge et alvorlig rulleblad, men ettertida har vist at de enkelte ganger fikk ufortjent stor oppmerksomhet.

Men det var liksom så trygt og opportunt å skylde på dem.