Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den overlegne avmakt

Langt mer opprørende er den nasjonalistiske kynismen Milosevic-regimet demonstrerer. Hundretusener av kosovoalbanere er drevet på flukt med metoder som bare kan forklares med den totale blindhet for menneskelig lidelse som den uhyggelige blandingen av krig, nasjonalisme og historisk fundamentalisme skaper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er selvsagt ikke NATO som har hovedansvaret for de serbiske grusomhetene i Kosovo. Men når NATO-talsmann Jamie Shea i påskeuka hevdet at det ikke er noen sammenheng mellom grusomhetene i Kosovo og NATOs bombetokter, er det en blank politisk løgn vi serveres. Frykten for hva serberne ville finne på i Kosovo har jo lenge vært en del av de vestlige lands trusselvurdering, og faren for at et angrep ville bli brukt som et påskudd for etnisk rensing er den kalkulerte risikoen NATOs ledere har tatt.

  • Påskedramaet på Balkan viser at noe er gått forferdelig galt, og vestlige ledere - statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Knut Vollebæk inkludert - kappes om å la seg overraske av råskapen. Når NATOs verst tenkelige scenario blir til ufattelige menneskelige tragedier formidlet til en hel verden, da fornektes det faktum at det vi nå ser er en av krigens brutale konsekvenser. Eller som lord Owen, EUs tidligere fredsmekler på Balkan, sier det: «Etnisk utrensking var det forutsigbare resultat av flyangrep.»
  • NATOs ledere er fanget i en tragisk militær og politisk felle: Frykten for en humanitær katastrofe i Kosovo, en økende irritasjon over en av verdenssamfunnets verstinger, samt troen på at president Milosevic ville gi seg når han ble stilt overfor trusselen om angrep, var så stor at man ikke tok arbeidet med en langsiktig politisk og militær strategi alvorlig nok. Og nå er det umulig å få et klart svar på hva som er NATOs egentlige mål og hvordan det skal nås.
  • «Det skal være en veldig høy terskel for bruk av militær makt mot et annet land. Og når en bruker slik makt, skal maktbruken være et ledd i en politisk strategi med definerte mål. Foreløbig har jeg ikke fått øye på denne strategien,» sier Norges tidligere representant i NATOs militærkomité, generalløytnant Hjalmar I. Sunde (Agderposten 29.3.).

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at denne type knusende kritikk av det strategiske fotarbeidet til NATOs første angrepskrig kommer fra tungt fagmilitært hold - og det mens krigsoperasjonene er i full gang. Enda mer oppsiktsvekkende blir det når den norske generalens skeptiske holdning deles av noen av NATO-alliansens største navn, som Henry Kissinger og lord Carrington. Kanskje er det ingen tilfeldighet at mens norske soldater for første gang siden 1945 er i kamp, er alt vi hører fra den norske forsvarssjefen en larmende taushet?

  • Denne uka skulle NATO feiret seg selv og sine første femti år. I stedet må NATOs ledere bruke all sin kløkt for å overbevise vestlig opinion om at angrepet på Jugoslavia var gjennomtenkt og veloverveid. Så langt har de ikke lyktes. Det blir da heller ikke mer troverdig av at de politiske målene skifter, f.eks. skulle bombingen få Milosevic til å godkjenne Rambouillet-avtalen, mens dette av utenriksminister Vollebæk nå beskrives som urealistisk. Det kan synes som om at man fjerner seg mer og mer fra de opprinnelige politiske målene jo flere bomber som treffer de militære.
  • De færreste tviler på at NATO kan sitt militære håndverk, selv om den militære veien videre er uklar. Men mengder av avanserte bombefly, krysserraketter og kamphelikoptre kan vise seg verdiløse dersom vi ikke nå også øyner et politisk håndverk ut over selvransakelse og retorisk perfekte besvergelser. Da kan fort de vestlige lands ønske om å rydde opp på Balkan gå inn i historien som en demonstrasjon av NATOs overlegne avmakt.