Den pinglete byen

Avindustrialiseringen av Oslo de siste tretti åra ble byens vanskjebne. Der lyden av håndfast verdiskaping før jublet fra skipsverft og spikerverk, fisler nå slappe toner fra jålete kaffemaskiner. Byens sang har forstummet til kraftløse tastetrykk fra frittsvevende ideologiprodusenter uten forankring i et materielt grunnlag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da arbeiderklassen ble kastet ut av hovedstaden og oljeproduksjonen flyttet den egentlige verdiskapingen over fjellet til Vestlandet og ut i havet, overtok trendnisser, medietullinger og urbanister Oslo som i sør grenser til landet Syden. Hilsen Kjartan Fløgstad.

  • Nå truer tullinger med begge beina i lufta selve forståelsen av byens betydning, eller snarere mangel på betydning. Meningsprodusenter som i sin naivitet avskaffer klassemotsetningene fordi både industriarbeidet og arbeiderklassen er dyttet utenfor bygrensene, ut av landet, og dermed blir usynlige for den som ikke forstår å følge «arbeidets slagmark» med blikket, er hermed avslørt. Fløgstad har skrevet essayet «Osloprosessen» (Gyldendal), der han plukker urbanistene, de virtuelle, anemiske liksomarbeiderne, til vi står tilbake som ribbete høner uten annen nytteverdi enn å produsere kommunikasjon.
  • Urbanister i etterindustrialismens tidsalder, er ifølge urbanistene selv den nye klasseløse generasjonen som ikke lenger må arbeide i vårt ansikts sved. Takket være en importert tjenerklasse, kapital uten grenser og billig arbeiderklasse i fattige land, såkalt globalisme, kan vi nå fylle fortidas hederlige fabrikkbygninger langs Akerselva med programvareprodusentenes programledere som ikke hadde hatt knapper i smokingskjorta, hvis det ikke var for verdiskapingen utenfor Oslo.
  • Den urbane kulturen uttrykker ifølge industriromantikeren Fløgstad, finanskapitalens kulturelle logikk:«Ikkje berre er pengar abstrakte ting, den virtuelle byen blir også ein abstrakt stad. Trykksverta, Internettet, opsjonen, kafèen, skriftstaden, spalteplassen.» Det er som om vi ikke finnes vi som går rundt her i den uvirkelige hovedstaden og tror vi

er noe, i det minste verdens navle. Vi som ikke setter varigere spor enn nestemann kan fjerne med delete-tasten. Eller for å si det slik: Endelig skal urbanismens Donald i Andeby, Erling Fossen, møte veggen. Den finnes nemlig ikke som uten skam sitter på kaffebar i Oslo by etter å ha vært igjennom Osloprosessen til Fløgstad.

  • Selv liker jeg hver gang Fløgstad treffer med pisken. Vi som en gang hørte hjemme i 70-tallsretorikken, men som konverterte til markedet, forbruket og det Fløgstad kaller oslofjordhumanismen, lenge før ml-erne kom i regjeringa, kjenner endelig små ilinger i klassebevisstheten. Som djevelen leser tabellene fra Statistisk Sentralbyrå, demonstrerer Fløgstad den klassedelte byen på utradisjonell måte. Helsestatistikken viser nemlig at det først og fremst er personer fra Vestkanten som høystatusskader seg på tur i Marka. På Østkanten lavstatusskader man seg til gjengjeld hyppigere på besøk i Oslo sentrum.
  • Fløgstads nedlatende forhold til medienes ideologiprodusenter, vi som «trekker på Akersgata» som han har skrevet tidligere, har etablert et gjensidig fravær av hjertelighet mellom Fløgstad og hovedstadspressen. Vi leser hans forakt for vår anorektiske arbeidserfaring og den sære virkelighetsoppfatningen som dermed blir vår vesle referanse når vi tar ordet. I «Osloprosessen» åpner han imidlertid for dialog. Han holder opp speilet der Akersgata og dens symbolske forlengelse i alle retninger, fyller det virtuelle offentlige rom med avideologisert prat. Men hånfliret er ikke lenger fullt så påtrengende. Fløgstad er tvisynt - i alle fall på ett øye.
  • Nå er det en utbredt øvelse å forklare den pågående avideologiseringen av kunnskap, av pressen, av partipolitikken og av arbeidsslivets aktører i tida etter industrialismen. Derimot er Fløgstads beskrivelse av arbeidets betydning for byens historie selve kjernen i det som kan bli en fornuftig debatt om byutvikling, heretter kalt Fløgstadgrepet. Oslo klarer seg ikke uten.