Den politisk ukorrekte Kandestøber

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Wilbur Smiths siste roman på norsk, Assegai, har ligget på Dagbladets bestselgerliste for skjønnlitteratur de to siste ukene. I likhet med de aller fleste av Smiths spenningsbøker er handlingen lagt til Afrika.

SELV TENKER 76-ÅRINGEN på seg selv som en eventyrforteller av den gamle skolen.

– Jeg tar det som en kompliment at litteraturprofessor John Sutherland ved Cambridge University kaller meg den moderne Henry Rider Haggard. De første bøkene jeg leste var Allan Quatermain og Kong Salomos miner.

Jeg møter forfatteren i hans lille treetasjes murhus i London. Et helt vanlig britisk hus, rent bortsett fra at det står et par gedigne elefant-støttenner nede ved inngangspartiet.

– Jeg vil ikke skrive om det moderne Afrika, og konflikter i Darfur eller Sudan, sier Wilbur Smith på sitt karakteristiske «colonial English».

– Min skriving omhandler den europeiske erfaring i Afrika. Nå er det igjen «black Africa», og de svarte forfattere får skrive om det selv. Et annet problem med moderne konflikter er at idet du har skrevet halve boka må du starte på nytt igjen på grunn av at konflikten endrer seg totalt, og du blir aldri ferdig! forteller han.

– Og helt ærlig har jeg ikke de samme følelsene for dagens afrikanere som jeg har for de gamle europeiske pionerene og oppdagerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Settingen i hans siste roman, Assegai, er i tråd med et slikt syn. Handlingen er fra ei tid da England var den mektigste nasjonen i verden og Union Jack vaiet over halve Afrika. Briter var helter, tyskere skurker og de innfødte underdanige tjenere. Året er 1913, og det bygger opp til en storkrig mellom Storbritannia og Tyskland. Det merkes også i Det britiske imperiets utkanter. I Kenya får safarilederen Leon Courtney i oppdrag av sin onkel i britisk etterretning, general Penrod Ballantyne, å spionere på en av sine velstående tyske klienter, som bærer med seg konspiratoriske planer til Afrika.

– Leon Courtney er en ung mann på jakt etter lykke og å finne sin skjebne. En mann som utforsker livet til det fulle, er måten Smith selv beskriver sin hovedperson på.

Jegeren og soldaten Leon er en typisk Smith-helt, med en bakgrunn som han kjenner inngående til.

– Jeg har vært en jeger fra ung alder, og jeg har jaktet på alle de farlige dyrene i Afrika, sier Smith.

– Jeg kjempet i «the Rhodesian War» (den zimbabwiske frigjøringskrigen på 1970-tallet, red.anm.), så jeg vet også hvordan det er når menn som skyter på meg, forteller forfatteren, som har nok av eventyrlige erfaringer til å øse av i bokform. Selv vokste han opp på en kvegfarm i Nord-Rhodesia (nå: Zambia), en røff oppvekst med hardt arbeid, jakt og vennskap med de svarte innfødte.

– Siden jeg var hvit, ville de svarte barna være venn med meg. Jeg var deres lille Cæsar, og de var mine legionærer. Vi hadde så mye moro sammen, humrer 76-åringen nostalgisk. En av mine venner fra den tida ble seinere en minister i den zambiske regjeringen. Fremdeles har vi god kontakt.

Et tilsvarende vennskap skriver han om i en av sine mest solgte bøker, Leoparden jager i mørket (1984). Den hvite forfatteren i romanen, Craig Mellow, som vokste opp i Ian Smiths Rhodesia, vender tilbake, for å «drikke vann fra Zambezi-elva igjen» og for å gjenoppta driften av familiens gamle ranch. Dette skaper en malstrøm av konflikter. Mugabes menn fratar Mellow farmen med fysisk makt og gjør alt som står i sin makt for å fordrive den hvite farmeren fra landet.

Scenarioet som Smith beskrev ble en blodig realitet 25 år seinere, da Mugabe gjennomførte sine kontroversielle jordreformer.

– Jeg skjønte tidlig at Mugabe var en tyrann, selv om han ikke ble oppfattet som det Vesten. Mange av mine venner som jeg også gikk på skole sammen med oppveksten var blant de fordrevne farmerne på 1990-tallet. De fleste ar ganske velstående. I dag sitter de igjen med ingenting. Jeg har vært tilbake i Zambia for ikke så lenge siden, men ikke i Zimbabwe. Det er et fryktelig kaos der nå, sier Wilbur Smith, som også har en ranch i Sør-Afrika.

– Jeg gjort det til en regel at jeg bare ansetter folk fra shona-stammen som er politiske flyktninger fra Mugabes Zimbabwe.

Familien Courtney er gjennomgangsfigurer i 12 bøker og flerfoldige generasjoner, fra de kom som sjømenn fra England på 1600-tallet og kriget mot den nederlandske flåten. Seinere ble de farmere i Natal og kjempet mot zuluene. Utover 1900-tallet framstår Courtney-familien som et familieimperium som er blitt velstående gruveselskapeiere og støttestpillere til apartheidregimet i Sør-Afrika. Romanen Svart hevn (1987) er kanskje den mest kontroversielle fra Wilbur Smith. Den vanskelige apartheidtida i Sør-Afrika på 1960-tallet blir beskrevet, med den blodige Sharpeville-massakren som dramatisk høydepunkt. Noen av de svarte apartheidmotstanderne, spesielt de som tilhører den militante delen av ANC, blir framstilt som renspikkede terrorister, og de hvite som støtter opp om motstandskampen er forrædere. Bokas hovedperson og helt, Shasa Courtney, er på sin side minister i Nasjonalistpartiet (riktignok av opportunistiske årsaker).

Smith tilhørte selv det kontroversielle hvite mindretallet i Sør-Afrika i apartheidtida.

– Jeg verken støttet regimet eller gikk i demonstrasjonstog mot det. For meg var det naturlig å bo der. I oppveksten studerte jeg der, og jeg hadde og har fremdeles mange venner der.

I Smiths bøker er som regel en britisk ung og sterk mann helten, enten det er en Courtney eller en Ballantyne eller en annen. Er det mangel på helter i dagens verden?

– Det er kanskje ikke like mye mulighet for heltegjerninger nå som før, mener han.

– Men heltegjerninger skjer ennå, både i Irak og Afghanistan. For de fleste unge menn i dag er det et trist faktum at livet er så kjedelig. Før, i Victoriatiden, kunne menn på 19-20 år reise ut og slåss i kriger i India eller Afrika eller på Krim, og ri sinnet av seg, sier Smith med et smil.

– «Actiongenene» bruker dagens menn mer på å drikke øl og være fotball-hooligans, he-he.

Langt fra alt som Smith mener kan regnes som stuerent. I de fleste av hans spenningsbøker er det også et vell av politisk ukorrekte beskrivelser. Måten han omtaler stammer og innfødte på, kan fort bli oppfattet som rasistisk, og hans dyrking av elitemennesker reaksjonær.

– Jeg er konservativ, presiserer Smith.

– Hvis du er 20 år og ikke liberal, da har du ikke hjerte. Hvis du er 40 år og ikke er konservativ, har du ikke hode. Men jo da, jeg sier meg skyldig i noen av de beskyldningene. Kanskje det er derfor mine bøker appellerer til så mange lesere.

Nils Gjerstad er frilansjournalist.