Den politiske divan

Hvis Saddam Husseins regime faller, kan Kuwaits kvinner få stemmerett. Men bare hvis støtten kommer fra landets mange politiske salonger, diwaniyaene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KUWAIT *Dagbladet+: I et land som styres av en emir og hans familie, foregår det politiske liv i den private sfæren. Og selv om Kuwait er det eneste Golf-landet med valgt nasjonalforsamling, velger kuwaitiske borgere å kritisere de styrende utenfor den formelle politiske strukturen. Alt skjer i diwaniyaene, som er det vi ville kalle å holde politisk salong. Poenget er at den kuwaitiske salongen danner basisen for det man kaller demokrati i landet. Den er pusterommet hvor alle kan snakke åpent uten at det får alvorlige konsekvenser for den som kritiserer myndighetene. Her bygges nettverk og her drives aktiv lobbyvirksomhet. Opprettelsen av nasjonalforsamlingen i Kuwait kom faktisk etter press fra viktige diwaniyaer. Men det er bare menn som slanger seg på divanene.

DIWANIYAEN ER vår kulturarv og kan ikke oppløses eller ødelegges. Den tilhører privatlivets fred, forteller dr. Sahar ved universitetet i Kuwait by. Diwaniyaen er grunnmuren i alt politisk liv i Kuwait. Under valg går ikke politikerne fra dør til dør, men fra diwaniya til diwaniya. Alle som vil opp og fram i samfunnet, har sin diwaniya: et eget rom, et eget hus eller et eget telt knyttet til boligen. Det lille gjesterommet, som det betyr direkte oversatt. Mange kaller diwaniyaene for Kuwaits andre parlament. Selv børskursene kan følge press fra diwaniyaene.

Da emiren i 1986 oppløste nasjonalforsamlingen, slik han har konstitusjonell rett til, følte folket at det de kalte demokrati var så truet at de samlet seg til enorme diwaniyaer. Tusenvis av mennesker søkte til telt-diwaniyaene i ørkenen. Emiren følte sin posisjon truet og sendte ut spesialstyrker for å sperre av gatene, og anfallet mot den urgamle beduinertradisjonen ble i Bagdad oppfattet som opprør og en invitasjon til invasjon i 1990, sier dr. Sahar.

KUWAITERNE ER ikke påtvunget sin emir og hans enorme familie på over 1200 medlemmer. Flertallet ønsket emir Jaber al-Sabah tilbake etter frigjøringen fra Irak i 1991, og ifølge dr. Sahar er det ingen som har noe spesielt imot emiren. Al-Sabah-familien har en sosial kontrakt med landet som har vart i over 300 år, sier han. Og det var emiren selv som i 1999 la fram et forslag om kvinnelig stemmerett. Islamister og konservative stammeledere stemte ned forslaget, men kampen kvinnene i Kuwait har ført for sine demokratiske rettigheter siden 60-åra, kan lykkes. Hvis Saddam faller.

Da blir det store sosiale og politiske endringer i regionen, lover amerikanerne. Kanskje vet ikke Colin Powell at diwaniyaene bare er for menn. Eller at det er der holdninger bearbeides. Så langt er det ingen, gammel eller ung, som forstår hvorfor de skal stemme på en kvinne som ikke får innpass i en diwaniya. Det er der min far fikk meg ut av vanskeligheter etter at jeg hadde kjørt uten førerkort, sier en ung kuwaiter.

MED SINE 2,2 millioner innbyggere er bare drøye 700 000 kuwaitiske statsborgere. De resterende 1,4 millionene er såkalte gjestearbeidere uten stemmerett. Som kvinnene har heller ikke politi og soldater stemmerett. Bare menn over 21 år som har hatt statsborgerskap i over 20 år, kan gå til valgurnene. Det betyr at rundt 100000 kuwaitere har stemmerett. Det er 15 prosent av befolkningen. Kvinnene utgjør 52 prosent av kuwaiterne, og 70 prosent av studentene på universitetet. De har høye stillinger i privat og offentlig liv. Noen har forsøkt å lage sine egne diwaniyaer, men det har ikke fungert, ifølge dr. Sahar.

DEN HERSKENDE klassen i Kuwait ser ut til å ønske en krig mot Saddam. De vil bli kvitt mannen som er en konstant trussel mot den søkkrike ministaten mellom Irak og Saudi-Arabia. Men følgene av Saddams fall kan bli både kvinner med stemmerett og islamister med bomber i beltet. La oss håpe at diwaniyaene velger kvinnene.