Den reisende pave

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pavestol og pavekirke står fjernt fra Dagbladet - i alle fall så lenge det ikke finnes noen kvinnelig pave. Den paven som når dette skrives er døende, og som kanskje er død når det leses, har imidlertid fylt sitt embete med en slik kraft, konsekvens og heroisme som selv hans motstandere må beundre.

Da den polske kardinalen Karol Wojtyla som første ikke-italiener på 455 år ble valgt til pave 22. oktober 1978, var verden preget av den kalde krigen, og hans sinn opptatt av kampen mot kommunismen. I Polen, som opphørte som stat på slutten av 1700-tallet, men var selvstendig i en kort periode mellom verdenskrigene og ble et sovjetisk lydrike etter andre verdenskrig, representerer katolisismen så vel nasjonal identitet som motstand mot undertrykkelse.

I og med Karol Wojtylas opphøyelse til pave Johannes Paul II, fikk den polske motstanden mot sovjetregimet også et løft. Solidaritets-bevegelsen var nok en arbeideroppstand, men uten pavens krystallklare støtte og like klare antikommunisme, ville den ikke fått samme betydning. Paven rev ikke Berlinmuren, men hans betydning for sovjetregimets fall er uomtvistelig. Det har vi Mikhail Gorbatsjovs ord for.

Johannes Paul II er den nest lengst regjerende paven i historien. Under hans pontifikat er det ærverdige embetet brakt ut til folket. Han har særlig oppsøkt fattige land, hvor han har talt inntrengende til sine trosfeller - og ikke bare til dem. Han har oppsøkt land med andre konfesjoner og religioner, til og med Norge, og åpnet for dialog på tvers av de religiøse skillelinjene.

Han har framstått som en konsekvent forkjemper for menneskerettighetene - slik han forstår dem. Alltid og overalt har han utstrålt en absolutt tro på sine prinsipper, men er hans vilje og tro imponerende, er hans teologi blitt kritisert fra liberalt hold så vel utenfor som innenfor kirken. I sin selvpålagte rolle som reisende pave har han bevisst utnyttet tv-mediets muligheter. Hans teologi, derimot, er ikke mye tilpasset en moderne verden. Hans nei til abort, prevensjon og kvinnelige prester er absolutt. Det er blitt sagt at han nok kjemper for menneskerettigheter, men ikke innen kirken. Det er en oppgave den nye paven passende kan ta fatt på.