Den rene pengemakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det ble investorenes år. Stein-Erik Hagen gikk over fra å være kjøpmann til å bli bakmann og satte overskuddet fra sitt salg av angivelig billig mat i «arbeid», som det i dag heter når investeringene er over et visst nivå. I Orkla opptrådte Hagen påfallende samordnet med Christen Sveaas, som etter en solid nedtur da jappetida buklandet, bygde sitt Kistefos tålmodig opp igjen utover på nittitallet. Klipp for klipp. Det har vært en kapitalistenes tranedans, uten plass for spurver.
  • Maktutreder og professor Øyvind Østerud mente idet vi gikk inn i julehøytida at investorene i året som gikk skaffet seg makt på bekostning av strategene i norsk næringsliv. Dragkampen i Orkla er den synligste, men langt fra den eneste, langs denne konfliktlinjen. Samtidig som den IT-dominerte Nasdaq-børsen i New York mesteparten av året overskygget hederskronte NYSEC med sin Dow Jones-indeks over de store selskapene i den gamle økonomien, drev pengeflytterne og blåste opp IT-selskapet på Oslo Børs i ren jobbestil. Nå som den gang fikk herrene med de lettjente pengene mye beundrende oppmerksomhet, inntil Nasdaq stupte og champagnen mistet futten også på Neon i Oslo.
  • Mange er blitt fattigere, og noen få er blitt rike, men er vi som fellesskap blitt klokere av det som er skjedd? Det synes i det minste rimelig å trekke den konklusjonen at heller ikke våre dagers alkymister kan lage gull av gråstein, uansett hvor mye hjelp de får av finansblader og finansaviser. For folk som ikke er på børs, men står i jobber der de framstiller eller omsetter konkrete, håndfaste varer som folk og næringsliv trenger, er de gode lederne å finne blant strategene som tenker marked, forretningsområder, fusjoner og drift. Professor Francis Sejersted sa ganske presist at et næringsliv som utelukkende tar hensyn til eierne, er helt utilstrekkelig. Det er mange andre hensyn å ta. Investorene som vil ha synliggjort verdiene i selskapene for så å selge, utøver en rendyrket og kynisk pengemakt som gir lite tilbake til fellesskapet.