Den rette kriseforståelse

Regjeringens krisepakke har endelig blitt en snakkis, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Granskingen av DnB NORs kontakter med Statsministerens kontor i dagene før regjeringen la fram sin krisepakke, er i praksis blitt en gransking av den politiske unntakstilstanden som i et par uker fikk herje landet uten synlige protester. Opposisjonen skal nå ha enda en høring i Stortinget i dag før den vil godta regjeringens plan, og hvis man i prosessen kan så mistanke om samrøre mellom kompisene Rune Bjerke og Jens Stoltenberg, er det en ekstra bonus.

Det er mer enn pikant om Statsministerens kontor lekket sensitiv informasjon til DnB Nor-sjefen, og om Bjerke straks snudde seg rundt og lesset ut statsobligasjoner. Hvis Bjerke samtidig har vært premissleverandør for krisepakken, slik at den ble skreddersydd DnB Nors behov, vil det gå inn i historien som et av tidenes politiske kupp. Kanskje med unntak av hva de som bygget landet drev med til daglig i etterkrigstiden, slik det nylig framkom i en biografi om Jens Chr. Hauge.

Indisiene er der. Bjerke hadde hyppig kontakt med SMK og dels Norges Bank under arbeidet med krisepakken, og resultatet ble en løsning som passet landets største bank som hånd i hanske. Konspirasjonsteorier har som regel et snev av sannhet i seg, like mye som en ønskedrøm. Det ville dessuten være naivt å tro at noen har sluttet å snakke sammen, selv om samfunnet er blitt mer gjennomsiktig. Innsidehandel er mer vanlig i politikken enn på Oslo Børs og kan være vel så lønnsomt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sakens kjerne er om kontakten var urimelig og om fortrolig informasjon ble misbrukt. Rune Bjerke ser i beste fall ut til å ha falt for egen forfengelighet. Han nøyde seg ikke med å ringe finansministeren fra SV, men gikk helt til topps slik en DnB-sjef er vant til. Han tross alt nest etter Gjedrem, hvis han skal være beskjeden. Statsministeren på sin side har selvsagt rett til å skaffe seg all den informasjonen han måtte ønske i en krisetid uten å ta turen gjennom den underjordiske gangen mellom høyblokka og finansdepartementet for å be Kristin Halvorsen om lov. Men når det handler om en nær kompis, er det smart å holde en armlengdes avstand. Minst. Og da regnes også statsministerens høyre hånd.

Det ville likevel vært uvanlig om statsministeren ikke sonderte terrenget før han tegnet kartet, og det er sannsynlig at bankene hadde god peiling på hvordan en krisepakke ville se ut. Løsningen var tross alt ikke så original ut ifra hva man visste om bankenes behov og tilsvarende pakker i andre land, og det står som kjent banker fritt å spekulere. Det er jo en av grunnene til at vi har havnet i denne hengemyra. At løsningen passet landets desidert største personkundebank, var heller ikke overraskende når man bruker fellesskapets midler. Det motsatte hadde vært mindre hjelpsomt.

Kontakten mellom banknæringen og myndighetene i andre land har vært tettere og åpnere. Det var ikke samrøre som fikk den amerikanske kongressen til å nøle med å godta Bush-administrasjonens krisepakke for noen uker siden. Politikerne sa rett og slett: stopp en hal! Vi bruker lengre tid på å vedta kongressens medaljer enn å dele ut 800 milliarder dollar av skattebetalernes penger. Det gjorde de ikke her hjemme.

Søndag ettermiddag for litt over en uke siden la regjeringen fram en økonomisk tiltakspakke som skulle få blodpumpa i norsk bankvesen i gang igjen. Det var bare en uke etter at Kristin Halvorsen hadde lagt fram et statsbudsjett, hvor den minste million ble gransket med lupe og statsministeren ville reise bauta over en kulturminister som strødde om seg med noen skarve tusenlapper.

Krisepakken var nesten på størrelse med et halvt statsbudsjett. Du skulle tro det kom et og annet kritisk spørsmål, både fra opposisjonen og næringen selv, men det var påfallende taust. Høyre mumlet riktignok om at det var litt seint å komme trekkende med 350 milliarder kroner etter at Kongressen og andre folkevalgte organer utenlands for lengst hadde kommet markedet til unnsetning.

Jo da, men sentralbanksjef Svein Gjedrem hadde selvfølgelig jobbet i det stille uten å konferere med Jan Tore Sanner, og opposisjonen hadde tross alt fått lov til å si ja og amen et par timer før pakken ble presentert for offentligheten. Hvis Siv Jensen bare kunne fortsette å bekymre seg for at Island skulle låne penger av Russland, skulle nok dette gå bra.

Det hadde gått bra, hvis ikke noen i DnB NOR hadde solgt statsobligasjoner med uvanlig god timing og til ergrelse for resten av banknæringen. Demokratiet ble kanskje satt på vent noen dager, men markedets justis hviler aldri. Det ga Stortinget en ny sjanse til å diskutere tidenes offentlige krisepakke i full åpenhet framfor at debatten går per SMS blant en håndfull innsidere. Så kan alle handle deretter.