Den rette mann

George W. Bush er undervurdert i Europa. Han snubler i ordene, men er ingen dumming.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vitsenehar forstummet. De seine kveldsshowene som levde høyt på George W. Bush, har funnet seg andre ofre. Det er lenge siden David Letterman hver kveld hoiet over den amerikanske presidentens forsnakkelser og forglemmelser. Presidenten som ble båret over målstreken av amerikansk høyesterett, fyren uten peiling på utenrikspolitikk, han som alltid tok med seg yndlingsputa si på fly - har brukt sine to første år i Det hvite hus til å bygge den sterkeste utøvende makt USA har sett siden Lyndon B. Johnsons dager.

Selv hans motstandere må innrømme at mannen de trodde var komplett udugelig og i beste fall en politisk gallionsfigur, har satt sitt stempel på presidentembetet. Han ledet det republikanske partiet til en overveldende valgseier i november, og har nå partifeller i flertall i samtlige føderale politiske organer. Han har skaffet seg politisk autoritet innenlands ved å ta økonomien alvorlig og har manøvrert den internasjonale dagsordenen etter USAs prioriteringer.

En krigsgal tullinger ofte den europeiske oppfatningen av George W. Bush. Man kan være uenig i hans innette fokus på Irak og Saddam Hussein, men bildet av en vaklende texaner med cowboystøvler og en skyter i hver hånd, er for etnosentrisk forenklet. I et land hvor deler av befolkningen ser på FN som plunder og heft, har Bush gjort et iøynefallende grep ved å - så langt - holde seg innenfor Sikkerhetsrådet og la prosessen gå multinasjonal vei. Den avgjørende prøven på hans statsmannsskap kommer når den endelig beslutningen om Irak kommer: Vil han da likevel bekrefte villvestmytene og ri ensom inn i solnedgangen?

The Right Man» kaller David Frum sin bok om George W. Bush. Frum var presidentens taleskriver det første året i Det hvite hus, og var mannen som formulerte uttrykket «ondskapens akse» i Bushs første tale til nasjonen. Frum er en nokså ukritisk beundrer av sin gamle sjef og politiske frende, men gjør seg noen interessante refleksjoner om presidentens apparisjon som intellektuell lettvekter. Frum skriver at presidenten har mange feil, han er for konvensjonell, er utålmodig og blir lett sint, ikke nysgjerrig, og derfor ofte dårlig informert. Men det oppveies ifølge Frum av rettskaffenhet, mot og utholdenhet. Bush husker ikke navn eller fakta. Da han ble spurt om navnet på Taiwans president, kom han bare på «Lee - et eller annet».

- Bush er ingen lettvekter. Han er en helt uvanlig type tungvekter. Ord og hukommelse svikter ham, men ikke de politiske instinktene og visjonene, skriver Frum.

The Financial Timesvalgte George W. Bush som årets mann i 2002. Bakgrunnen er hans konsolidering av makt og autoritet.

- Dynastiet Bush er i ferd med å sette et kraftigere preg på presidentembetet enn noen familie tidligere, Kennedy inkludert. Familiens politiske stil er beskjedenhet, ikke kongelighet, skriver avisa, som mener at familiens grep på Det hvite hus bunner i at de alltid gir inntrykk av å ville være et annet sted, på Camp David, Kennebunkport eller på ranch i Texas.

Personlig har George W. Bush møtt amerikanske velgere ved å være en ikke-Clinton. Med sin tillærte disiplin er han en Mr. Clean. På kontoret hver dag før 6.30, alltid i slips og jakke, trener daglig, drikker ikke og er alltid i seng før kl. 23.00. Ingen fancy type, men støttes stødig av 65 prosent av det amerikanske folk.

To dager i septemberhar vært definerende for Bushs presidentskap. Hans håndtering av terrorangrepene i New York og Washington 11. september 2001 skapte en avgjørende tillit til presidenten. Året etter, 12. september 2002, opprettet han ei liknende bru til verdenssamfunnet: Da mange ante at USA alene ville gå til angrep på Irak, løftet han blikket fra FNs talerstol og sa:

- Vi vil arbeide med FNs sikkerhetsråd for de nødvendige resolusjonene.

I de kommende ukene står USAs 43. president foran sin avgjørende prøve. Det militære vinduet i Irak er åpent inntil varmen setter inn, men et tilbakeholdende og avventende internasjonalt samfunn vil neppe la mulige politiske løsninger bli dirigert av ørkentemperaturer. Dette dilemmaet må den ordsnublende mannen fra Texas håndtere.