Den sekulære toleransen

Et sekulært samfunn garanterer religionsfriheten, men gir verken kirken eller moskeen noen plass i statsstyret, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mohammad Usman Rana (22) er en ung mann det er verdt å lytte til. Han er medisinstudent, tidligere leder i Muslimsk studentsamfunn og vant i går førsteplass i Aftenpostens kronikkonkurranse for unge skribenter. Den prisen fikk han for en brannfakkel om det han kaller «den sekulære ekstremismen», et fenomen som visstnok fører til ensretting i samfunnsdebatten og degradering av troende mennesker. Påstanden er interessant, den er åpenbart sterkt følt – men er den riktig? Min påstand er en annen: Det finnes en ekte motsetning mellom en åpen og sekulær stat og alle typer fundamentalistisk tro som har politiske ambisjoner. Her står vi overfor en motsetning som må behandles med klokskap og varsomhet, men som ikke må skjules eller fornektes.

NORGE ER I DAG en kvasireligiøs stat med et kristent alibi som utsettes for stort politisk trykk. Jeg er enig med Rana når han påpeker at kirken er blitt et instrument for politikere og lobbyister som vil påtvinge den verdier med svak forankring i troens skrifter. Jeg kan også skjønne at han reagerer mot dem som vil at muslimer skal tone ned sin religiøsitet. Samtidig har kritikk av religioner en selvsagt plass i det offentlige rom – også når noen oppfatter den som krenkende. Like klart er det at staten ikke har noen rett til å gripe inn mot religiøse dogmer. Så langt skal ikke statens makt strekke seg i trosspørsmål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

IDEEN OM DEN sekulære staten forviser ikke religionen fra samfunnet, slik Rana synes å mene. Tvert imot garanterer den trosfriheten og retten til å velge personlige normer i pakt med trosgrunnlaget. Derimot har den sekulære staten ingen plass for religiøse institusjoner i selve statsstyret. Trossamfunnene er en del av den sivile, frivillige samfunnssektoren. Her skal staten – akkurat som når det gjelder ytringsfriheten – være meget tilbakeholden med reguleringer. I det sekulære samfunnet er enhver salig i sin tro – eller mangel på religiøs overbevisning.

POENGET ER altså ikke å forvise den religiøse impuls fra den offentlige liv eller nekte den mulighet til å påvirke politikken, men å gi den samme status som andre samfunnsinteresser. Det er ideen om religionens forrang den sekulære staten avviser, ikke dens rett til liv, utfoldelse og innflytelse. Samtidig er det her vi finner de vanskelige motsetningene. Politiserte religioner – enten det gjelder det kristne høyre i USA eller ytterliggående muslimer – ønsker å påtvinge alle samfunnsborgere sine normer og interesser.

Striden om retten til homofilt ekteskap er et godt eksempel. En slik rett innskrenker ikke kristne eller muslimers rett eller mulighet til å praktisere sin egen oppfatning av tosomhetens begrensninger og plikter. Et forbud mot homofil praksis eller samliv, ville derimot ødelegge livet for alle som ble rammet.

I KRITIKKEN AV det sekulære er det vanlig å omtale toleranse, ytringsfrihet og relativisme i negative ordelag. Mohammad Rana kaller det kjepphester vi setter på stallen i møte med mennesker som baserer personlige og politiske valg på gudstro.

Kanskje har han rett i at vi bør lytte mer og fordømme mindre, dvs. gå foran med et godt eksempel. Ønsker om regulering og begrensning av ytringsfriheten er for øvrig en god norsk tradisjon, særlig blant politikere, jurister og byråkrater. Retningen fikk nytt liv i striden om Muhammed-karikaturene. Å stille ytringsfrihet opp mot religionsfrihet er en farlig konstruksjon.

Uten ytringsfrihet finnes det ingen religionsfrihet. Tvert imot er demontering av ytringsfrihet ikke sjeldent et instrument for å gjennomføre og opprettholde religiøs ensretting, slik vi kjenner det fra historien og nåtida.

OFTE KOKER denne debatten ned til et krav om respekt for religionen. Fordi tro handler om kontakt med høyere makter enn oss selv, antas det at slik kommunikasjon også må ha høyere verdi enn andre ytringer.

Dette er helt misforstått. Det er retten til å tro og til å utøve denne troen, som skal ha beskyttelse og respekt. Religiøse dogmer har ingen særskilt beskyttelse. På den annen side må det stå alle helt fritt til å ha avvikende meninger basert på egen tro. Den sekulære staten kan ikke ha noe tankepoliti, kreve kvinnelige prester i den katolske kirke eller forlange at muslimske menigheter endrer syn på homofili. Slikt er utenfor statens rett.

RELIGION SKAL beskyttes av staten, men kan ikke være staten. Det er bare en liberalt, sekulær samfunnsform som kan skape et robust grunnlag for ekte mangfold.