Den siste idyll

Bruken av livvakter øker kraftig. Øvrigheten og de rikeste vil ha beskyttelse mot terror, forulempning og kidnapping. På veien mister vi en god norsk verdi: nærhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SØNDAG MELDTE Aftenposten at behovet for livvakter er økende. I en skog utenfor Stavern øver politifolk på skarpe situasjoner: En meget viktig person (VIP) blir skutt i beinet, en håndgranat suser mellom grantrærne. Svette politifolk gjør seg klare til å frakte mannen på båre de neste fire timene. Noen dager før i Oslo sentrum: En langbeint mann i brun dyffelcoat og blå, strikkede ørevarmere åpner den blytunge eiketredøra i Høyesterett. Jeg hilser og ser at høyesterettsdommer Ketil Lund er på vei til sykkelen og turen hjem. Han bestiger sin spinkle jernhest og forsvinner opp Akersgata. En vadefugl på sykkel.

DEN SOM HAR vært til stede under forhandlinger i Høyesterett, vet at det ikke er en revyforestilling. Her er panelet mørkt, alvoret henger tungt i alle ansikter og dommerne har ildrøde krager på sine kapper. En slags varseltrekant som forteller at her er siste stopp i rettsstatens kjede av appellmuligheter. Tiltaleformen er strengere enn på Slottet: «Høyst ærverdige rett, Rikets øverste dommere». Fram til 1968, da Lilly Bølviken ble utnevnt til den første kvinnelige dommer i Høyesterett, var tiltaleformen enda spissere: «Høyst ærverdige rett, rikeste øverste Herrer.»

HAR DET NOEN betydning at mannen som ryddet opp i de hemmelige tjenester, sykler til og fra jobben? Eller liker vi det fordi vi er romantiske, nostalgiske og på jakt etter symboler som bekrefter våre forestillinger om Norge som et land uten påtrengende sosiale forskjeller? Uansett er dommeren i ørevarmere et symbol på noe som er viktig: Det er embetet vi først og fremst skal ha respekt for, dernest - og eventuelt - personen som besitter det. Holder vi orden på den prioriteringen, trenger ikke øvrigheten limousin med sjåfør, St. Olavs Orden eller kjole og hvitt som arbeidsantrekk.

SELVFØLGELIG SKAL vi unne våre politikere og fremste offentlige tjenere nødvendige hjelpemidler. Vi skal betale dem godt i respekt for de oppgavene de er satt til å løse. Ikke minst skal vi beskytte dem når trusselbildet tilsier det. Til gjengjeld forventer vi at statsråder, dommere, generaler og byråsjefer ikke glemmer hvor deres myndighet kommer fra. De behøver ikke bruke fritida rundt leirbålet og overnatte i en gapahuk, slik Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl syntes å foretrekke. Det holder lenge at de er tilgjengelige, beveger seg blant folk og lytter til dem.

SOMMEREN 1987 festet det seg et bilde på netthinna jeg ikke blir kvitt. Vi var noen venner som hadde leid et feriehus på Søndre Sandøy på Hvaler. På vei nedover meldte NRK Radio at utenriksminister Thorvald Stoltenberg hadde utvist flere russiske diplomater. Stemmen på radio fortalte også at en svensk statsråd var kommet i klemme etter å ha brukt forsvarets fly til sin sommerstue. Kvelden på Hvaler var av den typen som gjør at man ikke klarer å være borte fra Norge altfor lenge: Uendelig solnedgang, noen kjøttstykker på grillen, rødvin i glassene, samtale med gode venner. Det er da jeg får øye på en figur på grusveien: Utenriksministeren, hans eksellense Thorvald Stoltenberg, med trillebåren full av rødvin og mat. Han stanser, tar et glass før han haster videre til familien i nabohuset: «Det er jo jeg som har de viktige varene.» Det var bekreftelsen på at myter også inneholder en kjerne av sannhet.

FOLKELIGHET er i seg selv et betydelig politisk fortrinn. Men det er en farlig idrett fordi tilskuerne er lynraske og nådeløse når den gemenslige politikeren bare viser seg å være posør. Du kjenner typen: de som ser ut som om de har sittet oppe hele natta og gredd håret. Makt, enten den er politisk eller økonomisk, har en tendens til å pumpe opp selvbildet. Framfor alt fremmer besittelse av makt en ny tilhørighet med de andre som har denne dyrebare varen mellom hendene. Derfor er det et tegn i tida at Sveriges statsminister, lederen for sosialdemokratiet, har kjøpt seg et slott i Sörmland. Det er det de rike - også av norsk herkomst - gjør nå.

KLASSESAMFUNNET ble selvfølgelig aldri avviklet i Norge. Det består og utvikler stadig nye uttrykk, ikke alltid like smakfullt. Vi kan le av maktens dyre leketøy, men aksepterer selvfølgelig at beskyttelse kan være nødvendig. Men vi bør tviholde på restene av nærhet. Sykkel og trillebår kan også være maktens symboler.