Den siste martini

Arthur Schlesinger jr., politiker og en av de fremste historikerne i USA, døde før helga.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET TYNNES UT i rekken av «the best and the brightest», de store liberale akademikere og politikere rundt John F. Kennedy. I fjor vår gikk John Kenneth Galbraith ut av tiden, og året før døde George Kennan. Sist uke var det Arthur Schlesinger jr.s tur. Det som kjennetegner dem er at de fikk leve lenge, og at de preget amerikansk offentlighet fram til sin siste dag. Schlesinger ble 89. De representerte det Amerika vi her i Europa føler tilknytning til. Alle var ikke født på østkysten - Schlesinger kom opprinnelig fra Ohio - men deres virke var knyttet til den politiske og akademiske kultur som er utviklet i aksen mellom Harvard og Washington.

ARTHUR SCHLESINGER JR. var historikeren i dette laget, og ble kalt til Det hvite hus som spesialrådgiver for den unge president Kennedy i 1961. Han var da en vel etablert og prisbelønnet historiker, med verker om de to store presidentene Andrew Jackson, «the Frontier president» og Franklin D. Roosevelt, New Deals og den annen verdenskrigs president. Etter Kennedys død skrev han «De tusen dagene: John F. Kennedy i Det hvite hus». Det er et standardverk, men fordi Kennedys «presidency» var så full av forventninger og ble så brutalt avkortet, ble den også omhyllet av myter, blant annet om «Camelot», som Schlesinger var med på å bygge opp. Seinere skrev han ei bok om presidentbroren, Robert F. Kennedy, og korrigerte en del av synspunktene i den første Kennedy-boka.

ARTHUR SCHLESINGER var en typisk østkystliberaler, og sterkt engasjert på den demokratiske siden i amerikansk politikk. Han argumenterte sterkt for at Richard Nixon skulle stilles for riksrett, og så seint som i 2004 utga han ei bok om George W. Bush og krigen i Irak, der han konkluderte med at presidenten hadde ført landet opp i en forferdelig suppe. Samtidig var han, i motsetning til europeiske liberalere en sterk antikommunist. Mot slutten av sitt liv holdt han fram de gamle «melting pot»-idealene i innvandringspolitikken, i motsetning til den mer moderne multikulturalismen, som går ut på at innvandrergruppene skal beholde sin opprinnelige identitet innenfor det nye samfunn de kommer til.

FØRSTE BIND av hans selvbiografi, «A life in the 20th century», kaster lys over ikke bare en samfunnsaktiv persons lange liv, men også over det 20. århundres politiske og kulturelle historie slik den ble opplevd og levd på begge sider av Atlanteren. Schlesinger hadde før krigen et år på Cambridge og traff britiske politikere, akademikere og restene av Bloomsbury-kretsen, og mottok varige impulser. Schlesinger var en figur i både Washingtons og seinere New Yorks uteliv, kjent for sine prikkede håndknyttede sløyfer, sitt syrlige vidd og myke gange. Han skrev 5000 ord pr. dag, men hadde også tidlig fått vanen med sterke dry martinier. I sin biografi har han et generaloppgjør med Cambridge-skikken med sherry. Den måtte man drikke så mye av for å komme i godt samtalehumør at det endte med bakrus. Og vinskikken før middag, som kom i 1980- og 90-åra, vente han seg aldri til. «Et glass sauterne er knapt det kroppen trenger etter en hard dag», sukker han. Nå er den siste dry martini tømt. Han fikk hjerteattakk under en middag på en av New Yorks restauranter, og døde like etter.