Den siste skansen

Kampen om den norske skolen handler om mer enn kunnskap og disiplin. Viktige verdier står mot hverandre, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kort tid etter regjeringsskiftet i 2005 satte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) foten ned for etablering av nesten 150 privatskoler. Disse skolene var godkjent av den forrige regjeringen, og Djupedal fikk til dels sterk kritikk for at han omgjorde beslutningen. Inngrepet ble fulgt opp av en ny lov om privatskoler som ble vedtatt med støtte fra KrF. Forliket sikret privatskoler som driver på religiøst grunnlag, etter en anerkjent pedagogisk retning eller som er en sertifisert internasjonal skole. Samtidig ble nåløyet for andre typer skoler gjort trangere, bl.a. ble det anledning til å legge vekt på den offentlige skolestrukturen og behovet for skolen. Den første, store bølgen med privatisering av skolen var slått tilbake.

SPØRSMÅLET er om diket er bygd med stein eller strå. Den store debatten om kunnskapsnivået i skolen er uttrykk for mer enn bekymring over at vi sakker akterut i internasjonale målinger. Skolen er arena for høyresidas neste store strukturreform, dvs. en samfunnsendring i grunnsteinsformat – noe som ikke lar seg flytte. Fronten likner hva vi har sett i tilsvarende oppgjør tidligere. Det er høyrereformistene som tar initiativet, etablerer premissene for endring og som overvelder motstanderen med konkrete forslag. Strategien er virksom av flere grunner. Venstresida presses bakover i defensive posisjoner der den kaver før den graver seg ned og etablerer forsvarsstillinger. Den egentlige arvtakeren til alle store reformer de siste hundre år, framstår som gammeldags, muggen og endringsuvillig. Verst av alt: Det er ikke helt urettferdig.

PROBLEMENE i skolen fremstilles oftest som mangel på kunnskap og disiplin. Mye tyder på at det er underskudd på begge deler. Var problemet så enkelt ville det også være greit å løse: Mer påfyll av begge deler. Det er helt ukontroversielt, i hvert fall blant politikerne. Når det aldri vil bli noe bredt politisk forlik om skolepolitikken, skyldes det dyptgående verdikonflikter som omfatter forholdet mellom individ og fellesskap, mellom klassisk humanisme og moderne humankapital og mellom avvikende syn på statens rolle i økonomi og kultur. Det går ikke an å hoppe over dette og bare kreve at skolen skal bli bedre, slik vi har sett at f.eks. SV har en tendens til å gjøre.

ENHETSSKOLEN som idé legger vekt på et sammenhengende system hvor all videregående undervisning forgrener seg ut fra en felles grunnskole som utjevner sosiale ulikheter. Den forbindes ofte med en pedagogikk som legger hovedvekt på moderne dannelse der læring skjer ut fra barnets egen motivasjon og erfaring. En klassisk målsetting er å gjøre eleven til «gagns menneske», bl.a. gjennom felles aktiviteter og opplevelser. Høyresida mener på sin side at progressiv pedagogikk er politisert, barneromantisk og snillistisk. Høyreskolen skal helst bestå av mange typer skoler, gjerne med et stort innslag av privatskoler. Framfor alt skal den være målstyrt og kunnskapsstyrt. Hyppige kontroller av målbar kunnskap skal sikre trygge leveranser til kundene som er næringsliv og foreldre.

HØYRESIDAS VEI mot den moderne markedsstaten gjennomføres med to hovedgrep. Det ene handler om å presse det offentlige tilbake og på den måten skape nye markeder med private aktører der statens eller kommunens oppgave begrenser seg til regulering og kontroll av drift. Den andre veien er reorganisering hvor det i langt sterkere grad enn før legges vekt på kostnadseffektivitet og produktivitet. Det er interessant at høyresidas skolepolitikk omfatter begge grep: Omfattende etablering av privatskoler, hard målstyring av den offentlige skolen uten økning i ressursbruken.

VENSTRESIDAS VEI er preget av sviktende stedsans og selvtillit. Det offentlige skolevesenet i Norge var blant dens historiske paradenumrene, en kilde til stolthet over å levere noe verdifullt til generasjon etter generasjon. I dag kan ingen benekte at norsk skole sakker akterut, og hva verre er: Hvert år sender den fra seg tusenvis av elever som knapt kan lese, skrive eller regne. Den skaper en ny underklasse som ofte blir trygdet allerede mens de er i 30-åra. Det er ikke nok å si at en privatisering av skolen bare vil forsterke slike problemer gjennom sosial segregering. Antakelig er det heller ikke nok å klemme på overflodshornet, dvs. tro det bare er å bevilge seg ut av elendigheten. Skal ideen om sammenhengen mellom menneskeverd, læring og fellesskap føres videre, må den fornyes og utvikles. Hvis ikke faller den siste skansen.