Den siste sparemann?

Sparebankforeningen skifter direktør ved årsskiftet. Einar Forsbak kan bli den siste av sitt slag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HADDE BANKDAG etter hver bursdag og i heldig fall også når en snill tante hadde vært på besøk. Det var nærhet mellom banksjef Lornt Banken og hans yngste kunde. Jeg føler derfor et visst vemod når en av søylene i den norske økonomiske offentligheten takker av i disse dager. Det skjer uten nevneverdig støy. Sparebankforeningens direktør, Einar Forsbak, har aldri søkt medienes søkelys, men har heller ikke skydd det. Stillfaren, men trygg på sin faglighet, frittalende, men uten fakter har han svingt riset over feiltenkning og feilgrep. Slik minner han om de samfunnsinstitusjonene han representerer. Sparebankene utgjør halvparten av det norske bankvesen, men det er forretningsbankene som synes i offentligheten med sine storslåtte planer for fusjoner, nye gebyrer og glanset markedsføring. Men offentligheten har hatt grunn til å lytte når Forsbak er utesket kommentarer til økonomiske spørsmål. I ei tid da det vrimler av økonomiske orakler med synspunkter som spriker i alle retninger, har mange av oss sett hen til Sparebankforeningens direktør når kurs skulle stikkes ut og milestolper skulle settes opp. Han har vært en slags økonomisk folkeoppdrager. Han kunne minne om Knut Getz Wold, som var min ungdoms veileder gjennom det økonomiske abrakadabra. «Overskott,» sa Getzer'n i radio, og det sa de nok på Hemnesberget på Helgeland også, der Forsbak vokste opp i en Venstre-tradisjon, med Trondheims-avisa Nidaros som informant om nasjonal og internasjonal politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPAREBANKENE har vært en del av det moderne Norge så å si siden frigjøringsverket på Eidsvoll. De eldste har passert 175-årsjubileet, og ligger flere tiår foran de eldste forretningsbankene. Det begynte i byene, men seinere har sparebankene fått ry som motkulturens bankvesen, selv om man finner sparebanker i de fleste europeiske land og i USA. Det het seg gjerne at man var Venstre-mann, avholdsmann og lærer, det kunne like gjerne vært Venstre-mann, avholdsmann og sparemann. Einar Forsbak kommer fra et slikt miljø, og ser en sammenheng i dette. Sparebankene har utgjort en viktig tråd i den norske veven. De er en del av det sivile samfunn, med sterk folkelig forankring, og har funnet sin plass i rommet mellom stat og marked, der viktige institusjoner som forbrukersamvirke, landbrukskooperasjon og opplysningsorganisasjoner befant seg. De har sin identitet knyttet til nærhet til kundene. Noe av poenget fra første stund var at de skulle være et sikkert sted for småfolk å plassere pengene sine «så de ikke forsvant i drikk og spill», som Forsbak formulerer det. Utlånene ble satt inn i virksomheter som sto for økonomisk vekst og modernisering av lokalsamfunnet. Hvis det er riktig som det blir hevdet, at det er en-, to- og tremannsbedrifter som står for tyngden av sysselsettingen her i landet, er det også sparebankene som sørger for kredittene. De har vært primærnæringenes og småindustriens bankvesen.

SPAREBANKENE har også en eierform som skiller dem fra andre institusjoner i det kapitalistiske systemet. De er selveiende institusjoner og har ingen eiere slik forretn ingsbankene har aksjonærer. Lønnsomhet var et middel for driften, men intet mål i seg selv, slik det gjerne er med aksjeselskaper med krevende eiere. Pengene som ble generert gjennom god drift, skulle komme bygda til gode. En sparebanks særpreg var at den satte samfunnsansvar framfor profitt. Men nå har regjeringen, rett nok motvillig, men tidsriktig, åpnet for at sparebankene kan omgjøres til aksjeselskaper. Det er en utvikling Sparebankforeningens direktør har godtatt med skepsis. Like før jul ble det så lansert en plan om å slå sammen Sparebanken NOR, som den nye loven først og fremst tar sikte på, og DnB. Det ville umiddelbart sette på prøve de strenge reglene for stiftelsene som skal sikre sparebanksærpreget på den nye modellen, og som var en forutsetning for at Forsbak kunne støtte lovendringen. Han mener sparebankvesenet tar feil vei om NOR og DnB fusjonerer.

ETTER DE VILLE tilstandene på 1980-tallet, da bankene ifølge Forsbak oppførte seg som kalver om våren, har 1990-åra vært konsolideringens tid for det norske bankvesenet. Men mye er skjedd. Politikken har trukket seg unna, selv om staten har vært og fortsatt er en storeier i banker. Det har ikke hjulpet stort, og politikernes erklæringer om hvordan bankstrukturen burde være, har smuldret hen under markedets trykk. Bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet rammet også sparebankene. Det hører til skjebnens underlige luner at Einar Forsbak som en av sine første oppgaver som medlem av banksikringsnemnda, måtte bidra til å nedlegge sin barndoms bank, Hemnes sparebank, og fusjonere den inn i en sterkere enhet i regionen. Det viste at heller ikke sparebankene må glemme at god sparebankskikk hele tida har vært forsiktighet og sikkerhet. Men det glemte aldri Einar Forsbak.