Den skjulte fattigdommen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Dagbladet har i en rekke artikler satt søkelyset på den skjulte fattigdommen. Den er dessverre uhyggelig til stede i vårt velferdssamfunn. Målet om å utrydde den har veket for såkalt målrettede tiltak eller almisser. Fattigdommen opptrer hovedsakelig i to former. Den reelle, udiskutable fattigdommen blant samfunnets utslåtte. Og den nye formen for fattigdom, den relative, som gjør livet vanskelig, og ofte uverdig, for dem som ikke makter å gi seg selv eller sine barn og andre pårørende den livskvalitet som resten av samfunnet anser som selvfølgelig. Begge grupper er uttrykk for en samfunnsmessig resignasjon. For kvaliteten på et samfunn bør vurderes ut fra hvordan de minst ressursrike har det.
  • Velferdssamfunnet som vokste fram i de nordiske landene etter krigen, tok sikte på å utrydde fattigdom og sosial nød. Man erkjente at fattigdom var et samfunnsproblem som måtte bekjempes med politikk og ikke kunne tilskrives den enkeltes skjebne. Trygder og sosiale stønader er resultat av en slik erkjennelse. I noen årtier festnet det seg et inntrykk av at målet var nådd. Ingen kunne med de velferdsordningene som fantes i Norge, sies å være fattige.
  • Men nå er spøkelset dukket opp igjen. Og det rammer svake så vel som ressurssterke. Dagbladet har intervjuet en sosiolog som mistet sin jobb og faste inntekt og endte opp uten å klare sine forpliktelser. Vi har møtt en prestefrue som etter et langt og oppofrende liv som hjemmeværende ender opp uten annet enn minstepensjon. Vi har hørt hvordan livet er for en langtidssykemeldt som må nekte ungene sine ting som andre barn tar som en selvfølge.
  • Det er mange slike skjebner i vårt rike samfunn. Og de blir bare flere. Det kan se ut som om økt fattigdom for et mindretall er prisen vi som samfunn må betale for at flertallet skal bli rikere og få økte utfoldelsesmuligheter. Altfor sjelden tar vi det innover oss. De fleste vil kanskje innrømme at de synes de fattige sjøl er skyld i sin situasjon. Det er i så fall illevarslende, for da er vi i ferd med å degenereres sosialt.