Den som roper i skogen får svar

Store deler av næringsutviklingen i Norge er et resultat av en aktiv og bevisst økonomisk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladets Gudleiv Forr slipper å lete lenge etter den nytenkningen og de strategiske næringsmiljøene han etterlyser i sin kommentar «Strategi for fornyelse?» 6. oktober. Det sørgelige er imidlertid at Norge er i ferd med å kvele de visjonære og jage strategene på dør. Forr etterlyser fagmiljøer og politikere som evner å tenke annerledes; som evner å tegne opp 12-årsperspektivet for vekst og utvikling; som evner å ta de store beslutningene.

Jeg synes Forrs kommentar er en av de beste jeg har lest på lenge. Vi tør jo ikke lenger tenke annerledes. Vi lar oss innpasse i Finansdepartementets sosialøkonomiske tvangstrøye, og ser oss hverken til øst eller vest etter nye impulser.

Store deler av næringsutviklingen i Norge er et resultat av en aktiv og bevisst økonomisk politikk. Utviklingen av kraftkrevende industri og av olje- og gassnæringen er to svært klare eksempler. Her gikk politikerne inn og skreddersydde ordninger og vilkår med det langsiktige mål at dette var næringsmiljøer der Norge skulle ligge i tet.

Shipping

Shipping er den tredje suksesshistorien. For hva hadde vel norsk shipping vært hvis ikke norske politikere aktivt hadde søkt å utvikle denne næringen i og fra Norge? I motsetning til olje, gass og kraft, er ikke skipsfart en næring som hviler på stedfaste naturressurser. Det betyr at lokalisering blir bestemt av rammebetingelser og høy kvalitet på kompetanse, varer, tjenester og læringsmiljø.

En av konklusjonene fra prosjektet «Et verdiskapende Norge» (Reve og Jakobsen 2001) var at maritim sektor står i en særstilling i norsk næringsliv. Den maritime klyngen er vurdert som et av Norges meste komplette og aller sterkeste næringsmiljøer, hvor rederiene og sjøfolkene utgjør kjernen. Næringens aktører opererer i globale markeder og er lokalisert i Norge av kompetansemessige årsaker.

Mange odds

Mot mange odds har Norge maktet å posisjonere seg som verdens tredje største sjøfartsnasjon - større enn USA, til og med! I 1987 var rederinæringen på vei ut av Norge. Politikerne vedtok da å opprette et internasjonalt skipsregister, NIS, slik at også utlendinger kunne jobbe på norske skip. Det gav resultater i form av hjemflagging og vekst, og stikk i strid med advarslene gav det også flere norske arbeidsplasser. I 1996 tok politikerne nok et modig grep: De innførte en internasjonalt konkurransedyktig rederibeskatning, samtidig som sjøfolkenes rammevilkår ble forbedret. Nok en gang var resultatene bemerkelsesverdig positive: Antall norske sjøfolk økte med 20 prosent, flåten vokste og antallet unge under maritim utdanning og opplæring var det høyeste på 25 år. Fra å være verdens sjuende største skipsfartsnasjon, og på hell, i 1987, hadde vi i 1999 klatret opp på pallen som verdens tredje største skipsfartsnasjon.

Så reverserte politikerne de maritime rammevilkårene og skapte usikkerhet om fremtiden - samtidig med at Europa vedtok en strategi for maritim vekst. I 2002 ser vi dermed at antallet unge under utdanning er redusert med 20 prosent, vi har færre norske sjøfolk om bord på norske skip og flåtens vekst har stoppet opp.

Modig grep

Det er behov for et tredje modig grep: Det europeiske.

Norsk rederinæring er tilpasningsdyktig og kan bedre enn andre konkurranseutsatte næringer leve med valuta, renter og lønninger i ulage. Men næringen - som norsk næring - kan ikke leve med at EU-landene gjør sine rederier og sjøfolk skattefrie, mens Norge reverserer sin maritime satsing. Næringens prinsipielle krav er ikke skattefrihet, men skattelikhet. Norsk næringspolitikk bør i det minste være på linje med EUs når det er til fordel for Norge.

Som Gudleiv Forr påpeker, er kompetansebasert næringsliv en mangelvare i Norge. I en økonomi som i ly av kontantstrømmen fra Nordsjøen står i fare for å miste sin skaperkraft, er opprettholdelsen av et variert konkurranseutsatt næringsliv av kritisk betydning. En videre satsing på «Norges Nokia» - det maritime miljøet - er dermed den beste bufferen mot en oljeavhengig fremtid.

At Dagbladet allerede dagen etter Forrs nytenknings-nødrop går seg vill i Finansdepartementets næringsnøytrale korridorer og roper fy! etter sjøfolk, rederier og andre verdiskapere i den maritime næringen, viser bare tydelig hvilke motbakker og konservative krefter som hindrer nyskaping og vekst her i landet. La oss håpe de fristilte og modige strateger blir flere!