Den sterkestes rett

Når kommer tilbakeslaget etter den norske festivaleksplosjonen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOMMEREN 2003 inviterte Audun Hansen fra potetgullbygda Disenå i Sør-Odal til festival i hagen sin. 30 kompiser dukket opp med øl i posen, spiste vafler og hørte på et par lokale band. Fire år seinere er Audunbakken-festivalen godt etablert og organisert i skogen på toppen av det lokale grustaket. Sahara Hotnights fra Sverige er et anerkjent og verdensvant hovednavn. Og målet er å slå fjorårets publikumstall på drøyt 800 besøkende.

DEN LILLE BYGDEFESTEN som vokste seg stor, er et illustrerende eksempel på framveksten og den eksplosjonsartede utviklingen i Festival-Norge de siste åra. Hvis nabobygda har festival, hvorfor har ikke vi? 30 mennesker i år kan være 300 neste år, og 3000 året etter der.

Som med alt annet som vokser for mye, for fort – det være seg børskurser eller markedet for flaskevann – er nedturen ganske sikkert rett rundt hjørnet. Om et år eller tre vil vi måtte bivåne et blodig festivalkrakk, en serie av lokale, regionale og nasjonale showdowns hvor bare de med solid økonomisk ryggdekning, kombinert med trendteft, gode nettverk, musikalsk fingerspissfølelse, geografiske forutsetninger og et sterkt markedsgrep, vil overleve, subsidiært de som velger å legge lista på et realistisk nivå og legger vekk Michael Krohn-tesen ekspander eller dø.

BEGYNNELSEN PÅ slutten av Festival-Norge slik vi kjenner det, finner vi aller best illustrert på Sørlandet. Det har hersket festivalkrig siden Quart fikk nyetableringen Hove ved Arendal – i praksis «Nye Quart» – å slåss mot. Selv om den etter hvert tradisjonsrike Quart-festivalen i Kristiansand hele tida har bedyret at festivalsjef og bookingguru Toffen Gunnufsens exit til Hove neppe ville få de helt store konsekvensene, så har den, ganske innlysende, fått nettopp det. Toffens rolle i dette har vist seg å være omtrent som når supermeklerne i Norges største meklerhus bryter ut for å lage et nytt stort meklerhus. Når den kreative kapitalen flytter på seg, rister det i grunnvollene, og gamle kjemper står potensielt for fall. Kannibaliseringen på Sørlandet har noe westernsk «this bible belt ain’t big enough for the both of us» over seg, og selv om det kan være pirrende å følge fra sidelinjen, så er den et symptom på en ny og hardere norsk festivalvirkelighet.

I FORRIGE UKE fikk et litt omtumlet Quart tilsagn om 3,5 millioner ekstra i lån fra Cultivastiftelsen, på grunn av svak likviditet – les: svakt forhåndssalg og oppbrukt bookingbudsjett – og et festivalprogram som ennå ikke er ferdig tre uker før startskuddet går. Denne kommunale ekstrastøtten har møtt en voldsom fordømmelse fra de fleste andre festivaler av en viss størrelse, som lenge har ment at Hove og Quarts «våpenkappløp» om de største internasjonale navnene har blåst opp artisthonorarene for utenlandske artister til et uanstendig høyt nivå, og slik redusert de mellomstore festivalenes handlingsrom. Dette forplanter seg nedover i festivalhierarkiet.

NÅR PRINSIPPENE fra Darwins og Hobbes’ teorier om overlevelse og naturlig utvalg har bidratt til å rydde opp i store og små arrangementer over det ganske land, vil vi se at et nytt og mindre mangfoldig norsk festivalkart tegner seg. Akkurat nå ser vi en form for globalisering her hjemme som for bare tjue år siden – da nordmenn stort sett måtte dra til Göteborg for å få oppleve de største internasjonale stjernene – ville vært helt utenkelig, med Iggy Pop på vei til Tromsø og Fredrikstad, Snoop Dogg til Hell i Trøndelag og Sean Paul til Grimstad. Det er med andre ord høykonjunktur og stjerner overalt, og det kan ikke vare.