Den stille måned

Det er to måneder og ti dager igjen av statsminister Jens Stoltenbergs første hundre dager ved makten. De første fire ukene er gått med til å lese dokumenter og ansette rådgivere. Det ser ut til at Arbeiderpartiet rykket inn i regjeringskvartalet uten å bringe med seg en ny politikk som mannskapet verket etter å sette ut i livet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De første hundre dagene av et regimeskifte er ladet med symbolikk. «De hundre dagene» ble opprinnelig brukt om Napoleons andre keiserperiode, men ble gitt moderne politisk innhold av president F.D. Roosevelt og hans New Deal. John F. Kennedy brukte sine hundre første dager til en kanonade av reformforslag. Mange politikere har siden forsøkt det samme. Disse drøye tre månedene er også en nådeperiode for en ny regjering og på mange måter dens «handlingsvindu» der opposisjonen er passiv og velgerne lutter øre.

  • Men det har vært oppsiktsvekkende stille fra regjeringskontorene. Det klareste unntaket var utenriksminister Thorbjørn Jagland som straks han hadde fått nøkkelen av Vollebæk, erklærte at Europa-politikken er hans førsteprioritet og dro på besøk til Brussel for å markere retningen. Ellers har statsrådene etter tur forkynt at de lar Bondevik-regjeringens meldinger og proposisjoner bli liggende i Stortinget.
  • Denne passiviteten er en lissepasning til avgått statsminister Kjell Magne Bondevik som i går gjenoppsto som sentrums statsministerkandidat med fornyet vilje til makt, men uklar vilje til renominasjon. Bondevik hadde synlig glede av å konstatere at Arbeiderpartiet ikke føler et sterkt behov for å skifte politikk etter maktovertakelsen. Han sa det ikke helt klart, men meningen var åpenbart at Stoltenberg er begynt med å ta over administrasjonen av den politikken Bondeviks regjering førte.
  • Kjell Magne Bondevik var flankert av Lars Sponheim, Odd Roger Enoksen og Valgerd Svarstad Haugland. Statsministerkandidaten og de tre partilederne utgjør sentrumsalternativet fra nå og gjennom valget til neste år. På glanset papir la de fram sitt politiske regnskap i forhold til Voksenåsen-dokumentet for å dokumentere at de ikke bare fikk i stand kontantstøtten og verdikommisjonen, men så mye, mye mer. Da Aftenposten slapp til med første spørsmål, fulgte ikke avisa opp disse sakene, men den debatten som nå sist har gått i tre dager i P2s «Politisk kvarter», om forholdet til Høyre og mulighetene for å dytte Stoltenberg ut av kontorene igjen. Det handlet også alle de andre spørsmålene på pressekonferansen om. Bondevik, Sponheim, Enoksen og Svarstad Haugland syntes ikke at det var det minste merkelig. De støpte kanner og sølte politisk loddetinn med en sånn iver og taktisk markeringsvilje at de kunne glidd friksjonsløst og tidløst rett inn i de hundre år gamle politikerscenene i Bjørnstjerne Bjørnsons «Paul Lange og Tora Parsberg». Det er som kjent en politisk tragedie med komiske innslag.
  • Det er lett å slutte seg til Bondeviks observasjon av at sentrum er sentrum også i norsk politikk. Etter at ideologiene har tapt for markedet, og velstanden har gjort tre fjerdedeler av Norges befolkning til middelklasse, er det dit alle med ambisjoner om makt søker inn. Bill Clinton har gjort det i USA, og alle norske politikeres husgud, Tony Blair, gjorde det i Storbritannia. Gerhard Schröder gjorde det i Tyskland, og nå er Angela Merkel også ute av skapet som sentrumskamerat.
  • De later som noe annet, men strides i virkeligheten om å få administrere den politikken markedet og andre styringselementer bestemmer, og for «å få nye hender i departementsskuffene», som Bent Røiseland formulerte det i 1965. Lars Sponheim har fulgt opp sin forgjenger med å si at det var et mål i seg selv å gi Arbeiderpartiet avløsning. Bonusen er at den nye nomenklaturen, alle de flinke med løs partitilknytning, får politisk utdanning i regjeringskontorene.
  • Det er mulig at en norsk regjering med et flertall i Stortinget, slik stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl ønsker seg av hensyn både til landet og politikken, ville hatt mer å melde de første tretti dagene enn Stoltenbergs har hatt, men jeg er kommet i tvil.