Den store flyttedagen

De avtroppende har innimellom pakkingen av nips og andre minner, begynt å forberede offentligheten på den kommende politiske virkeligheten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den store flyttedagen nærmer seg. Fredag legger finansminister Per Kristian Foss fram Bondevik II-regjeringens siste statsbudsjett. Det absolutt sikre med det budsjettet er at et annet blir vedtatt siden statsministeren samme dag drar til slottet og søker avskjed på vegne av seg og sin samarabeidsregjering. Samarbeidsregjeringen er navnet de gav seg selv, og stemningen rundt bordet skal ha vært god. Lars Sponheims hyllest til statsministeren har nå tatt helt av. Ingen over og ingen ved siden av mennesket Bondevik som også er blitt venn og læremester.Glemt skal det være at Bondevik aldri vant et valg og at hans mesterskap var å snu nederlag til seier. Han fikk danne sin første regjering fordi Thorbjørn Jagland i 1997 manglet 1,6 prosent i forhold til valgresultatet fire år tidligere. Fire år seinere var Bondeviks prosjekt å gjenopplive den sentrumsregjeringen som Jens Stoltenberg kastet med Høyres hjelp. I stedet plasserte Carl I. Hagen ham i spissen for en regjering der Høyre har hatt flertallet. Så ble han fredet i fire år.

Det er ikke samarbeid i regjeringen som springer en observatør i øynene, men oppdelingen i politiske teiger. Kristelig Folkeparti har voktet de åndelige verdian, mens Høyre har styrt pengesekken. Venstre har drevet høyredreid justispolitikk der partiets seier skal være at det ville vært mye verre med Høyre. Det kan det jo være noe i, men i Sponheims eget landbruksdepartement har det vært hipp som happ.De avtroppende har innimellom pakking av nips og andre minner, begynt å forberede offentligheten på den nye politiske virkeligheten. For sjefen sjøl, statsminister Kjell Magne Bondevik, er der ingen. Han skal legge seg lavt, skrive bok, og deretter arbeide for verdens fattige. På en eller annen måte. De andre må forberede seg på å opponere mot et flertall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Erna Solberg som ble til til Jern-Erna, er ikke lenger det, men skal bygge koalisjon på den borgerlige siden fram til neste valg. Det er Fremskrittspartiets nyvalgte parlamentariske leder Siv Jensen, svært positiv til. Men det blir Siv Jensen som de neste fire år blir første taler hver gang opposisjonen får ordet i Stortinget. Fremskrittpartiet vil få nesten dobbelt så mye taletid som Høyres representanter. Det gjenstår å se hvor hardt det kommer til å sitte i kjødet hos Høyres bedre vante folk når de må stille bak Jensens bataljon med sitt desimerte kompani.Ingen av de som nå skal drive politikk fra posisjon og opposisjon spilte hovedroller da Norge sist hadde en flertallsregjering. Det var da Kåre Willoch utvidet sin Høyre-regjering i 1983 og fram til Carl I. Hagen kom på vippen ved valget i 1985, og så felte Willoch våren 1986 på dennes kabinettspørsmål om økning av bensinavgiften.

Carl I. Hagen blir en slags politisk pensjonist som Stortingets visepresident. Det er en del av generasjonsskiftet som også skjer nå. Jens Stoltenberg har pensjonert Thorbjørn Jagland fra partipolitikk ved å gi ham et tilbud han ikke kunne avslå om å bli president. Bondevik som på mange vis har vært Jaglands nemesis, er som nevnt på vei helt ut av politikken. Og i det nye Stortinget blir det flere halvpensjonister. Jan Petersen er en av dem. Han kan bli leder for utenrikskomiteen, men vil definitivt ha mer politikk bak seg enn foran seg. Heller ikke Per Kristian Foss kan vel sies å være framtidas mann når han inntar sin plass på Oslo-benken etter å ha levert budsjettet på fredag.

Valgerd Svarstad Haugland ble den som ikke bare falt ut av statsrådskontoret, men også ut av Stortinget. Valgerds mor mente at hun tapte alt ved å kysse kvinner offentlig. Mor gir altså Shabana skylda. Har hun rett i det, har Shabana kysset Valgerd inn i glemselen og i tillegg løftet mulla Krekar opp fra bakken og gjort ham til en sint, liten mann i frakk.Men jeg tror ikke det var kyssene som gjorde utslaget. Det bygger jeg på Jon Lilletuns friskmelding. I løpet av to korte intervjuer da Stortinget prøvesatt sine plasser, uten å si ett kritisk ord om valgkampen, illustrerte han hva det var partiet manglet i møtet med velgerne: Nærheten, umiddelbarheten, engasjementet.Er det noen som kommer til å savne moderniseringsminister Morten Meyer? Meld fra!