Den store forbindelsen

Av alle tusenårsmarkeringene i Norden er det en som skiller seg ut som både et historisk øyeblikk og som en framtidsvisjon: Øresundforbindelsen mellom Danmark og Sverige er ikke bare drømmen som er blitt til en realitet, den kan også få en politisk betydning som verken svenske eller danske myndigheter hadde tenkt seg da de gikk sammen om prosjektet i 1991.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den gangen var svenskene mest opptatt av å få en effektiv forbindelse til kontinentet. Vi husker alle Volvo-sjef Pehr G. Gyllenhammars «Scandinavian Link». Debatten handlet i stor grad om trafikk og miljø. Øresund som region ble knapt nevnt, eller det var et honnørord, et slagord ingen riktig klarte å ta inn over seg som en mulighet. Men etter som det gigantiske byggverket er blitt reist, har det skjedd en endring som har fått særlig svenske myndigheter til å spørre seg selv om hva de egentlig har satt i gang. Ser vi i skandinavisk sammenheng konturene av hvordan regionenes Europa vinner fram på bekostning av nasjonalstaten? I dag snakkes det så mye om betydningen for regionen at den svenske kulturministeren nylig fant grunn til å understreke at dette er et nasjonalt prosjekt fra svensk side.

  •  Med den landfaste forbindelsen til nærmere 20 milliarder kroner er det imidlertid kommet en dynamikk i tenkningen og visjonene som knapt lar seg stanse; det skal samarbeides på nær sagt alle områder. Og samrøret er allerede i gang, ikke minst på universitets- og forskningsområdet. Universiteter og høgskoler i Lund, Malmö, København og Roskilde har i dag et betydelig samarbeid, mye mer enn de fleste er klar over. Samlet utdanner regionen 120000 studenter som på en ganske annen måte enn tidligere kan spesialutdanne seg fra de forskjellige institusjonene innen egen region. Radio- og TV-samarbeidet øker i intensitet; en radiokanal forsøker bevisst å styrke en øresundsidentitet. Statsbanene planlegger ruter som skal gå langs den ene sida av Øresund og over til den andre med 20 minutters intervaller. Fra mange hold i Europa er det spådd at dette vil bli et nytt økonomisk sentrum med markedsinnflytelse i Norden, Polen og de baltiske landene. Og med en befolkning på nærmere 3 millioner mennesker vil Øresundregionen være tiltrekkende for både næringsliv og kulturliv. I Stockholm begynner man så smått å skjelve... og i Oslo?
  •  Spørsmålet er om svenske og danske myndigheter for alvor vil gå løs på alle de lovene og reglene som hindrer fullt samrøre. I en dansk-svensk regjeringsrapport som ble offentliggjort tidligere i år, går det fram at det er omkring 50 barrierer mot full integrasjon i regionen. Det gjelder innenfor områder som skatter og avgifter, valuta, sosiale ordninger og boligpolitikk. Både markedsutviklingen og EU-politikken kan tvinge de to regjeringene til å gå løs på dette arbeidet hurtigere enn de hadde tenkt seg. Siden 1991 er Sverige blitt medlem av EU og den overnasjonale styringen innen EU er blitt betydelig styrket og utvidet opp gjennom tiåret. Sånn sett blir bruverket over Øresund et illustrerende bilde på en europeisk utvikling: En region kan vokse seg sterk nok til å tvinge fram nasjonale politiske endringer, støttet av en overnasjonal myndighet.
  •  Det bør understrekes at det fortsatt er langt fram. Det er snakk om en utvikling i sin begynnelse. Prisene for å kjøre over er i seg selv nok til at Øresund ennå i noen år vil representere et skille; 260 kroner for å kjøre over med bil er omtrent hva det koster med båt mellom Helsingborg og Helsingør.
  •  Nå er grensa igjen i ferd med å bli borte. De kongelige er ikke annet enn seremonimestrer for andre krefter som vil ha kontroll over sundet. Kampen om Øresund fortsetter med andre ord - det kan verken bru eller tunnel endre på.

Her snorksoves det.

Om ingeniørkunsten i Øresund er aldri så mye framtidsrettet, er den også et historisk minnesmerke av dimensjoner, en slags port for vår hukommelse. I århundrer har sundet vært krigsskueplass, et belte som det har vært viktig å ha kontroll over. Også tusener av norske liv er gått tapt her. Ved freden i Roskilde i 1658 måtte Fredrik 3. gi landskapet øst for Øresund til svenskekongen. Siden har Øresund vært en grense, ikke et forbindelsesledd.