Den store klassefesten

Statssekretær Fatma Jynge fikk avskjed i går, mens statssekretær Hege Norheim åpenbart er gjennom det verste. Slik har Jens Stoltenberg hatt en bedre start enn Thorbjørn Jagland. Han mistet en statsråd allerede i startblokken. Men personalproblemene gjenspeiler tunge trender i politikkens rekruttering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Medlemspartiets møysommelige personutsiling og normutvikling erstattes av nettverk av profesjonelle beslutningstakere der partimedlemskap ofte er noe som dukker opp etter eller umiddelbart før den høytidelige kallelse. Dette gjelder fortsatt ikke flertallet av statsrådene, naturligvis. De må tjene sju år for Lea, selv om de slipper de sju for Rakel. Få greier imidlertid som teatersjef Ellen Horn å regissere sin inntreden i politikken som en enakter med innmeldelse i partiet på mandag og utnevnelse til kulturminister på fredag.

  • Men regjeringer i vår tid er mye mer enn dem som benker seg rundt Kongens rådsbord. Hver statsråd har minst en statssekretær, ofte flere. I tillegg kommer en enda større skare av politiske sekretærer og rådgivere. Denne dramatiske økning i de politiske stabene er skjedd de siste 20 åra, og faller i tid sammen med forvitringen av medlemspartiene. Økningen i gruppen av profesjonelle politikere skjer på alle styringsnivåer. Tidligere rådmann i Oslo Bernt H. Lund forteller i sine memoarer at det i Oslo kommune i slutten av 1960-åra bare var én fastlønnet politiker, ordføreren. Nå er det kanskje 100, litt avhengig av hva man kaller politikk og hva man kaller forvaltning. Til sammen utgjør disse profesjonelle politikerne den norske nomenklaturen, omtrent som juristene i det førparlamentariske samfunn, embetsmannsstaten.
  • Dette er attraktive stillinger for enhver som vil opp og fram i livet. Og siden lysten til å gjøre karriere ser ut til å være sterkere enn viljen til politisk reforminnsats i vår avideologiserte tid, gjelder det å finne det rette tidspunkt å bestemme seg for hvilket parti man vil satse på. Tidlig i 1980-åra da Høyre var statsbærende, og Arbeiderpartiet var trøtt og trengte hvile, flokket de seg om Willoch. Men nå har Høyre ingen public men på gras. De lovende talentene, slike som John Bernander, Bjørn Stordrange, Kai Henriksen, Morten Steenstrup og Terje Osmundsen er sugd opp andre steder. Ventetida ble for lang. Sentrumspartiene på sin side måtte støvsuge alle kriker og kroker da de fikk makten i gave av Thorbjørn Jagland. Men nå utgjør deres nær 100 juniorer en sterk pressgruppe for ny maktovertakelse.
  • Arbeiderpartiet har derimot til enhver tid en stor flokk potensielle juniorministrer ute i den politiske hamnehagen. De arbeider ofte i stortingsgruppas sekretariat, og i alle fall ikke på Youngstorget eller som fylkessekretærer, som tidligere var skikken. I går ble likestillingsombud Anne Lise Ryel statssekretær, som lagdommer Ellen Mo. Ingen av dem er profilerte Ap-politikere. I norsk politikk er det derimot ingen tradisjon for å hente talenter fra akademia. FAFO kunne ha blitt tenketank for Arbeiderpartiet, men Siri Bjerke og Kåre Hagen forlot forskningsinstituttet da de skulle utrede Arbeiderpartiets nye politikk.
  • I stedet er embetsverket en uuttømmelig reservekilde når det politiske apparat trenger spesialkompetanse. Men dette er en problematisk rekrutteringsmark, og regjeringens personalsjef, Jonas Gahr Støre, så ikke de prinsipielle problemene da han ba den tidligere toppbyråkraten hos Bondevik, Hege Norheim, bli statssekretær hos Stoltenberg. Det kan henge sammen med Gahr Støres franske erfaringer. Han er jo utdannet ved eliteskolen for embetsmenn og politikere der de franske styringsnettverkene utvikles. Dessuten har han selv som politiker beveget seg i gråsonen mellom forvaltning og politikk.
  • Men mest henger det sammen med at skillet mellom forvaltning og politikk er blitt mer og mer uklart. Departementene er i ferd med å bli sekretariater for statsrådene, og politikken er blitt visjonsløs. Der politikk sto for reform, står den nå for administrasjon. Da blir normene for både politisk og byråkratisk atferd uklare. Fiaskoen med statssekretær Fatma Jynge kunne man kanskje unngått ved å sende henne til noen dagers vask i verdikommisjonen. Men det nye elitenettverk av politisert forvaltning og byråkratisert politikk har gitt oss en politisk våtmark som reiser nye spørsmål om vårt styringssett.

gudleiv.forr@dagbladet.no