PEKEFINGER: Uten kontinuerlig selvrefleksjon vil Norge bli et samfunn som driver målløst rundt. Det skriver Vågard Unstad i A-laget, undergrunnsrappere fra Bergen som er i ferd med å få sitt store gjennombrudd. Fra venstre: Petter Sundby, Vågard Unstad og Girson Dias.

Foto: Andrew Amorim
PEKEFINGER: Uten kontinuerlig selvrefleksjon vil Norge bli et samfunn som driver målløst rundt. Det skriver Vågard Unstad i A-laget, undergrunnsrappere fra Bergen som er i ferd med å få sitt store gjennombrudd. Fra venstre: Petter Sundby, Vågard Unstad og Girson Dias. Foto: Andrew AmorimVis mer

Den store klasseforvirringen

Vi trenger bedre ord enn overklasse og white trash for å forstå lagdelingen av Norge. Kronikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg og en venn satt en sein natt og snakket nostalgisk om oppveksten vår. Vi kommer fra forskjellige sider av byen, men ganske like hjem, sånn hva klassetilhørighet angår. En tilhørighet som er en tydelig del av vår identitet. Trodde vi, helt til vi skulle sette navn på denne tilhørigheten.

Begge vokste opp med foreldre av bondestand, som hadde kommet seg til byen og begynt å studere. Ergo hadde vi begge lite penger og mye bøker i våre respektive barndomshjem. Lite kapital, mye kulturell kapital. Den utdannede befolkningen forbindes gjerne med middelklassen, en klasse vi ikke hadde samme økonomiske bakgrunn som, men hvis barn vi lekte godt sammen med.

Vi lekte også godt med ungene til de relativt lavt utdannede håndverkerne og arbeiderne som etter sigende utgjør arbeiderklassen. De tjente godt med penger, men så på TV der vi leste bøker. Barna til de helt uutdannede naboene våre, underklassen - eller det i dag ofte enda mer brukte uttrykket white trash - løp rundt i gaten med feil klær til feil vær og lagde et helvete. De var som en slags velferdsstatens dårlige samvittighet, der de skrek alt og alle opp i trynet med en stemme preget av frykt og omsorgssvikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av samtalen slo det oss hvor unaturlig det føles for oss nordmenn å putte mennesker i rigide klassesystemer. En bra ting, uten tvil, og et sikkert tegn på at den egalitære grunntanken i det norske systemet griper dypt. Men samtidig er det et problem med denne motviljen mot å klassifisere mennesker. I et samfunn trenger man et språk for å kunne snakke om folk og folks forhold til hverandre og til samfunnet. Disse forholdene er, i alle store samfunn, preget av friksjon fordi samfunnsklassene har ulike interesser, og ulik forståelse av hvilken rolle fellesskapet skal ha i forhold til individet.

Begrepene vi bruker for å snakke om klasse i dag føles ofte utdaterte. Arbeiderklassen som kjemper mot funksjonærene i borgerstanden. Eventuelt samarbeider. Det høres håpløst gammeldags ut. Eller kanskje ligger problemet i at disse begrepene er importerte?

Bare ordet overklasse vekker for meg assosiasjoner til franske politikere med strekbart og dyre elskerinner, og britiske lorder med monokkel og flosshatt. De ubehagelige begrepene underklasse og white trash får meg til å tenke på henholdsvis briter med tomatbønneflekket joggedrakt og amerikanere med håkkisveis og skeive tenner.

Det eneste klassebegrepet som får meg til å tenke på Norge, er middelklassen. Vi var for ikke så lenge siden stort sett fiskere og bønder hele gjengen. Etter hvert tok noen tak og ville gi folket bedre levevilkår. Det ble et politisk mål å skape en stor middelklasse. De lykkes med sitt mål. Så å si alle nordmenn har i dag noe med middelklassen å gjøre, uavhengig av hvorvidt de tilhører den. Enten gjennom vennskap og familiære bånd, eller ved å dele enkelte av dens verdier. Verdier som sitter så dypt i samfunnsstrukturene at de er definerende for hva vi regner som norsk. Det har ikke noe å si hvilket lag av samfunnet du tilhører, middelklassens oppheng i individets egne rettigheter overfor samfunnet er noe de fleste nordmenn deler.

SKRIBENT: Vågard Unstad.
SKRIBENT: Vågard Unstad. Vis mer

Det er en velsignelse å bo i et land hvor det riktignok er vanskelig å bli skikkelig rik, men også like vanskelig å bli skikkelig fattig. Om man skjøter livet sitt relativt godt og har en liten dose flaks, ender man før eller siden i middelklassen - om man ikke er født der. Eller, de fleste gjør det.

Homogenitet gjør verden enklere, og Norge har lenge vært homogent. Før: fiskere og bønder, nå: serviceansatte middelklasseborgere. Men for mange nordmenn er ikke dette virkeligheten, og selv om Norge blir et stadig mindre homogent land, henger språket etter.

Vi trenger et allment anerkjent språk for å snakke om de få innvandrergruppene som faktisk faller utenfor, og vi trenger å snakke om hvorfor deres norskfødte barn kopierer foreldrenes liv. Det er pressende nødvendig å kunne diskutere hvite, norske familier som er tredje og fjerde generasjons trygdeklienter. Og vi trenger å kunne snakke om dette uten å bruke begreper som underklasse og white trash. Samtalen om de mange nyrike, men lavt utdannede menneskene - som etter hvert kommer til å få en voldsom påvirkningsmakt - må kunne tas offentlig med mer treffende begreper enn over- eller arbeiderklasse.

Kanskje finnes det fagmiljøer som har et velutviklet begrepsapparat for nettopp disse samtalene, men dette språket har ikke blitt en del av vårt felles språk. Og denne samtalen er i aller høyeste grad noe som angår oss alle. En nasjon bør etter min personlige mening bedrive kontinuerlig sjølrefleksjon. Hvem var vi, hvem er vi og hvem kan vi, og bør vi, bli? Et samfunn som ikke har et bevisst forhold til disse spørsmålene er et samfunn som driver målløst rundt.

Norge hadde aldri blitt det flotte landet det er i dag om det ikke var for folk med visjoner og handlingsevne. Vi kan ikke slippe roret nå, bare fordi seilene er gammeldagse. For at denne samtalen skal bli givende, må språket reflektere de problemstillingene som er aktuelle for oss i dag - ikke for 50 år siden, eller for borgere i andre land.

Så, mens jeg venter på at noen smartere og mer begavede folk enn meg skal gi meg ordene jeg trenger for å si det jeg egentlig vil si, sitter jeg her og synser om min klasseforvirring mens jeg hører på Jan Garbarek og eter pølse med potetstappe. Jeg kjøpte den ferdige i pulverform, men valgte så klart den med gressløk da.