Den store koalisjonen

Gro- Kåre-debatten tilslører de viktigste utviklingstrekkene ved norsk politikk i deres periode: Høyres og Arbeiderpartiets politikk ble mer og mer lik. Utgangspunktet for deres krangel i dag gir et hittil ukjent innblikk i dette: Før valget i 1985 inngikk de en avtale om at skattepolitikken skulle holdes utenfor valgkampen. Arbeiderpartiet stjal ikke Høyres klær, de inngikk kontrakt om at tyveriet ikke skulle anmeldes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var ingen hvilken som helst konspirasjon lederne i de to partiene hadde foran valget i 1985. Den fikk, som Gro Harlem Brundtland framholdt under TV-duellen hos Anne Grosvold, betydning for Arbeiderpartiets programarbeid om skattepolitikken. Gro lot Høyre få innflytelse på Arbeiderpartiets valgkampopplegg. Men hvordan var det mulig for de to å inngå en hemmelig avtale med hovedfienden?

  • I en viss forstand var dette uttrykk for den politiske utviklingen som den svenske statsviteren og avisredaktøren Herbert Tingsten allerede i 1950-åra omtalte som ideologienes død. I 1970-åra fikk rett nok venstreideologiene en viss renessanse, og med høyrebølgen fra siste halvdel av 1970-åra fikk høyreideologien sin. Men i 1980-åra var denne ideologiske raptus over.
  • På idéplanet begynte likevel de to partiene å nærme seg hverandre allerede tidlig i etterkrigstida. Arbeiderpartiet som i 1920-åra hadde et midlertidig opphold i Kreml, aksepterte fullt og helt demokratiet, og Høyre sluttet seg til hovedbegrunnelsen for velferdsstaten. De to partiene møttes i oppslutningen om demokratiet som en slags overideologi.
  • I praktisk politikk dreide imidlertid høyre- venstre-konflikten seg om størrelsen på den offentlige sektor og graden av planstyre. Høyre ville ha liten stat der Arbeiderpartiet ville ha stor. Dette kom til uttrykk nettopp i skattepolitikken: Arbeiderpartiets politikere mente at det ikke var noen grense for hva skattebetalerne kunne tåle av byrder hvis det bare gikk gradvis, Høyre ville reservere en betydelig del av økonomien for markedet og for privat kapitaloppbygging.
  • Men mot slutten av 1970-åra var det mange tegn på at reguleringspolitikken var kommet til et endepunkt. Den var tilstivnet og byråkratisk og sto i veien for tidas krav om fleksibilitet og globalisering. Høyre-bølgen ble i seg selv båret fram på et ønske om mangfold og mer individuell tilpasning, og selv om det var Willoch og Høyre som gjennomførte mangfoldighetspolitikken med endring av rigide åpningstider og nedbygging av monopoler som NRK, fornemmet også Arbeiderpartiet under Gro at dette var i samsvar med tidsånden.
  • Så mens det i alle år var en slags underforstått politisk enighet om utenriks- og sikkerhetspolitikken mellom de to partiene, inntraff nå en nedbygging også av motsetningene i den økonomiske politikken, i næringspolitikken, og i kulturpolitikken med Bunads-Høgre. Både Høyre og Arbeiderpartiet sto for en urbaniseringspolitisk linje, en vekstlinje med små grønn- og kvinnepolitiske sjatteringer hos Gro, en elitepreget og teknokratisk politikk med sakene i sentrum.
  • Når så historiens lunefulle tilfeldighet også ville at begge partier i denne fasen fikk ledere med nesten identiske personlighetstrekk og holdning til politikk, understreket det de mer strukturelle og fundamentale likhetene mellom partiene som utviklet seg: De kom fra øvre middelklasse i Oslo vest, med akademisk hjemme- og utdanningsbakgrunn og sterk tro på framskrittet og fornuftens evne til å løse problemene. De ble drevet av intense ønsker om å løse konkrete oppgaver i politikken. De så politikk som saker, og var lite opptatt av ideologi. Når Willoch ble spurt om hva han ville med Norge, svarte han budsjettbalansen, som også ble Gros credo. Det var bokholderen og legen som lette etter posteringsfeil og rennende neser, men som ikke så noen alvorlige utviklingsfeil ved pasienten.
  • I denne situasjonen ble naturligvis kravet til å markere de små ulikhetene som var igjen, enda sterkere. Politikken som spill fikk sin glansperiode, ikke minst fordi Gro og Kåre også ble våre første ekte TV-politikere. Den nye medieestetikken ga lederne rik anledning til å duellere. Politikk lever av motsetninger og konflikt, og der ingen konflikt er, må den konstrueres. Derfor den iltre tonen dem imellom, derfor den aldri hvilende retthaverske argumentasjon den dag i dag, men nå over fortida, enten de skriver bok eller debatterer i TV. Skal de opp på sokkel, må de sørge for at det er en til hver. Derfor også denne mangelen på ettertankens lange linjer om historien de formet, og som har deres felles stempel.