Den store overdrivelsen

Altfor mye gjøres om til psykiske lidelser eller til sykdom. Røyking og gambling er eksempler på dette, mener professor Einar Kringlen ved Psykiatrisk institutt, Vinderen. Han synes heller ikke så mye om den tiltakende bruken av krisepsykiatri: - Det er gått for langt, sier han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Temaet vårt er egentlig fråtsing som betyr overdrivelse, gjerne den store overdrivelsen. Tradisjonelt er jo overdreven spising bildet på fråtseren, og det har utvilsomt noe å gjøre med tidligere tiders fattigdom, sult og knapphet.

I vår tid er fråtsing utvidet til å omfatte overdreven bruk eller misbruk på en rekke områder.

Når det gjelder mat, fins alle former for overdrivelse, fra den gode og i og for seg sunne opplevelsen ved en middag der en spiser litt for mye, til de sykelige tilfellene.

- Bulimi er en patalogisk form for fråtsing, sier Kringlen.

Både han og Peter Kemp ved Center for Etik og Ret i København ser det tvetydige i fråtseriet; det er få eller ingen som for eksempel vil påtale det å fråtse i grønnsaker eller i det å ta i bruk naturen til mosjon og opplevelser.

I forlengelsen av det overdrevne, dveler Kringlen litt ved vår trang til å gjøre enhver utskeielse eller ethvert overforbruk til noe sykelig.

Mye er kulturelt bestemt, og det har med miljøers læring å gjøre. Ved å sykeliggjøre den minste ting, kan vi frata den enkelte et insitament til selv å endre på atferden. Og mens vi før gjorde det meste til et psykisk problem, er det genene det er noe galt med nå.

- Ved vanskelige og skadelige ting bør det selvsagt profesjonell hjelp til, men vi er i ferd med å innarbeide ritualer på dette som er uheldig, sier Kringlen og kommer straks inn på krisepsykiatrien.

- Det er drevet altfor langt med katastrofepsykiatri, ja, jeg vil nesten si at det er gått av skaftet.

Ulykker kan være vonde, men de er ofte hverdagslige, og det folk som regel har behov for, er medmennesker, ikke eksperter. Krisepsykiatri fører selvsagt til mye oppmerksomhet, og det kan i mange tilfeller være en måte å fortelle omverden at man gjør noe, men en konsekvens kan være at vi blir mindre flinke til å rehabilitere oss selv - til selv å ta den jobben som en ofte må igjennom etter et dødsfall eller en ulykke, sier Kringlen.