Den store samtalen

Overhørt dialog i fiskematbutikken i går: Kunde: «Det er spennende med euroen, nå går renta ned.» Fiskehandler: «Det var vel den nye sentralbanksjefen som fikk renta til å røre på seg? Han signaliserte jo en ny linje i Norges Banks pengepolitikk.» Kunde: «Jo, det er visst rett. Men Norge må med i euro-samarbeidet for å være sikret en stabil valuta.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aldri har folk flest vært så involvert i diskusjonen om de store økonomiske spørsmålene som nå. Og det gjelder ikke lenger bare børsen. Det er som om krisen i Asia løste opp en tømmervase. Nye ord er kommet inn i dagligspråket. Inflasjonsmål, valutamål, utgangsleie, fastkurs, pengepolitikk, valutaforskrift er blitt begreper vi i alle fall kan ta i vår munn med en viss autoritet. Vi er blitt fortrolige med problemstillinger som forholdet mellom oljepris og rentenivå, betydningen av press i økonomien for sysselsettingen, viktigheten av innstramminger i statsbudsjettet.

  • Mediene er de store oppdragerne, naturligvis. Vi våkner til valutaanalytikere og går til sengs med sjeføkonomer. De slår oss i hodet med sine fagtermer og sine vurderinger. Noen påstår med stor sikkerhet at fastkurs er nødvendig for å få ned renta, andre påstår med like stor bestemthet at renta kan brukes for å holde kursen fast. Finansminister Gudmund Restad forsvant i slutten av oktober. Men professorene, analytikerne og banksjefene er så visst ikke blitt tause.
  • Og så, ved nyttårsskiftet, kom euroen som et begeistringens fossefall. Den fikk raskt ord på seg for å være et av de lengste skritt i menneskehetens historie. «Dette må vi få være med på,» sa Thorbjørn Jagland og Jan Petersen. «Nei, da blir vi enda mer med i EU,» sa Anne Enger Lahnstein. «Det er umulig,» sa den nye sentralbanksjefen, som kom fra de dype departementale korridorer. «Alt er mulig for en politiker,» sa Thorbjørn Jagland og Jan Petersen da, og var plutselig enige om at det ikke finnes noen økonomisk og markedsmessig determinisme. Alt kan styres. Men dermed var en velkjent komponent i den norske samtalen blottlagt igjen: vårt tvetydige forhold til Europa.
  • Slik er derfor nå vår nye offentlige hverdag: I stedet for å diskutere våre hopperes bedrøvelige innsats i Den tysk-østerrikske hoppuka, Gro Harlem Brundtlands selvros, den siste boka til Rune Slagstad, behovene for skoler, vei, bru og molo, er vi opptatt av det moderne liberaliserte samfunns nye store livsspørsmål: Hva kan få ned renta, hva kan gi oss stabil valuta, hvordan kan vi få opp oljeprisen? Antakelig må vi tilbake til 1920-åra for å finne maken til oppmerksomhet om penge- og valutaforhold. Og Norges Bank er blankpusset som aktør i det nye norske systemet. Siden Nicolai Ryggs mellomkrigstid har vi ikke hatt en sentralbanksjef som har spilt en så selvstendig rolle som det den nye sjefen åpenbart akter å gjøre. Da Erik Brofoss var finansminister i slutten av 1940-åra, erklærte han jo at myten om den selvstendige sentralbank måtte kjøres på skraphaugen. Nå er Svein Gjedrem allerede motvillig i ferd med å heves opp til landets fremste økonomiske kjendis og tyngste autoritet. Under handleturen til Rimi nå i helga vil han bli utesket om hva som er normalleiet for krona, før han får hentet første spekepølsepakka i kjøledisken.
  • Dette merkelige paradigmeskiftet i den norske hverdagssamtalen henger naturligvis sammen med at markedskreftene ved slutten av 1990-tallet for alvor bestemmer så vel rentenivå som kronekurs, og dermed mye av vår velferd. Nå er det myten om finansministerens og Stortingets makt over disse sakene som kan sendes på skraphaugen. Samtidig åpnes feltet for alle som påberoper seg analytisk innsikt i den store økonomi, enten de er iakttakere eller aktører. Og de spriker som kjent i alle retninger. «Give me a onehanded economist,» sa Ronald Reagan etter å ha lyttet til økonomenes «...on the one hand, and on the other hand».
  • Men når fagfolkene slår hverandre i hjel med sine «vitenskapelig» baserte innsikter, blir det alltid en rest igjen for oss som ikke kan mer enn det vi leser i avisene. Derfor kan vi med like stor selvsikkerhet som dem uttale oss om euroens framtidige betydning, eller om utsikten for kronekursen eller rentenivået. Einar Førde proklamerte i sin tid at vi alle var blitt sosialdemokrater. Nå er vi alle blitt sosialøkonomer.