Den svenske fella

Striden om Telia/Telenor er historien om et industrisamarbeid som kan ende med direktørens og styrelederens fall. Den kan også føre til regjeringskrise. Men mest sannsynlig ender den i fiasko for en visjon som i industrielt og forretningsmessig henseende bar i seg positive løfter både for Norge og Sverige. Hvis det ene eller andre skjer, skyldes det utelukkende svensk maktspill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For fra dag én har de svenske lederne ikke respektert kravet om balanse i utviklingen av de to selskapene. Dette var grunnen til at fusjonen falt første gang, etter at daværende Telia-sjef Lars Berg og Tormod Hermansen hadde lagt sammenslåingen til rette med likeverdighet som utgangspunkt. Men de to ga seg ikke, og selv om Karl 12.-arrogansen ble spilt ut fra svensk side også under de neste forhandlingene, greide de ikke å rokke det norske kravet om balanse mellom de opprinnelige selskapene når viktige beslutninger skulle fattes. Denne balansen var jo grunnlaget for den norske viljen til fusjon.

  • Men i miljøet rundt Björn Rosengren og den sterke mannen i det svenske næringsdepartementet - Dag Detter - og visekonsernsjef Stig-Arne Larsson, og helt til topps i regjeringen, var man ikke tilfreds med den balanserte avtalen. De så på Tormod Hermansen som symbolet på den norske makta, og la en strategi for å få ham bort. Da Lars Berg forsvant til tyske Mannesmann, lå feltet vidt åpent for dette tøffe spillet. Først ble Kark fulltids styreleder. Deretter ble stråmenn og nyttige hjelpere ikke minst i deler av svensk presse mobilisert for å diskreditere den norske konsernsjefen. Små særegenheter ble blåst opp, bart og dress ble innslag i Norges-vitser, og det må også innrømmes at Hermansen selv ikke alltid var spesielt påpasselig for å unngå feilgrep som kunne brukes mot ham.
  • Spørsmålet er selvsagt: Er dette en for flink norsk tolkning for nordmenn som trenger en norsk forklaring på at det hele er gått galt? Vel, signalene fra regjeringen, også statsminister Göran Persson, har gjentatte ganger vært at Tormod Hermansen måtte bort. Det var en forutsetning for at de skulle nå det målet de hadde med fusjonen, nemlig at selskapet skulle styres i samsvar med svenske interesser. Derfor måtte konfliktene opptrappes, om nødvendig slik at ikke bare Hermansen måtte gå, men også Jan-Åke Kark. Hva er vel et bondeoffer mot en dronning? Og om de fikk fjernet den hardeste neglen på norsk side, kunne de til og med være villige til å gå tilbake til start med mobilplasseringen. Med Hermansen borte, ville de etter hvert likevel kunne plukke ned de største verdiene.
  • Det som nå er spennende, er hva statsminister Kjell Magne Bondevik vil gjøre. Hans ryggrefleks er formodentlig å innta en forsonlig holdning. Kompromiss er jo hans modus operandi. Men i så fall går han rett i den svenske fella. For et slikt kompromiss vil sannsynligvis nettopp innebære at man gjør som svenskene vil, nemlig å bli kvitt Hermansen og ofre Kark. Den siste er som kjent godt betalt for en slik oppgave.
  • Slik er spillet om Telia/Telenor hele veien et spill som er større enn personstriden. For svenskene som vil nullstille den opprinnelige og balanserte avtalen, gjelder det imidlertid å skape mest mulig støy om personer, og særlig om Hermansen. Det har lyktes i den svenske pressen, som ikke stiller et eneste spørsmål om det svenske spillet, men aksepterer deres versjon av striden fullt ut. Den norske pressen har vært langt mer balansert, og har også sett svakhetene i de norske posisjonene.
  • Hvordan vil så Hermansens norske kolleger reagere hvis det hele ender med at han og eventuelt Kark må gå? Hvis de nekter å være med på et politisk spill og stiller seg solidariske med Hermansen, er det lite rom for en kompromissløsning for Bondevik. Og en dansk voldgift om hvordan en politisk avtale mellom to land er å forstå, er og blir et nederlag selv om det kunne gi et års utsettelse på den problematiske avgjørelsen om hvor mobilhovedkvarteret skal ligge. Det politiske problemet er imidlertid at da overlates tolkningen av hva som er balansen i avtalen til utenforstående.
  • Alt tyder på at fusjonen nå er tapt. Svenskene er ikke villige til å fire, på norsk side er det neppe politisk mulig for regjeringen å fire. Og hvem skulle overta dette rotteracet etter Tormod Hermansen? Den som skulle inn der, måtte ha tjenestegjort i Milorg. Men Jens Chr. Hauge begynner vel å bli for gammel nå?