Den tapte freden

For nøyaktig 40 år siden undertegnet Algerie og Frankrike fredsavtalen etter åtte års blodig krig. Sårene er ennå ikke leget, på begge sider av Middelhavet. Og Algerie har ennå ikke funnet veien til demokrati og velstand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Algeriekrigen tok ikke slutt, som man trodde i 1962, hevder avisa Le Monde. Etter at de franske soldatene forsvant, skulle algerierne nyte sin nye selvstendighet, gjenforenes og definere en felles framtid. Det har feilet helt. Både politisk og økonomisk. Og dagens befolkning, der 70 prosent er under 30, har ikke noe forhold til revolusjonsheltenes frigjøringsmyte. Dessuten fortsetter en annen krig - mellom algeriere - å kreve nye liv nesten hver dag. Algerie ser ikke ut til å kunne fri seg fra volden som har preget hele landets historie. Minst 100000 mennesker har mistet livet i borgerkrigen som aldri vil ta slutt. Det er nesten like mange som under krigen mot Frankrike. Der hevdet frigjøringsfronten FLN, at «én million martyrer» hadde mistet livet. Det offisielle tallet er 140000. Pluss 30000 franskmenn.

FRANKRIKE KOM TIL ALGERIE i 1830, ved en tilfeldighet. 130 år seinere var den algeriske kolonien en viktig del av Frankrike. Atskillelsen ble lang, blodig og smertefull. Men i 1962 hadde den nye, unge nasjonen alle muligheter. Det var et rikt land, med gassfunn i Hassi R'mel og olje i Hassi Messaoud. Revolusjonsheltene Ben Bella, Hocine Ait Ahmed og særlig Boumedienne gikk inn for sovjetisk planlegging, tvungen industrialisering, selvstyrt jordbruk og nasjonalisering over en stor skala. Alt gikk bra så lenge oljen fløt og brakte inn millioner. Men da oljekrisa rystet verden i 1982, var det ikke lenger mulig å skjule hvordan FLN-styret hadde sløst med ressurser og basert Algeries framtid på økonomisk fanatisme og overdreven sentralisering. Levestandarden har sunket dramatisk, og i dag har ungdommen verken tak over hodet eller jobb. I 1994 måtte Algerie, tidligere foregangsland i den tredje verden, reforhandle utenlandsgjelda, og akseptere IMF og Verdensbankens økonomiske hestekurer.

DA ER DET IKKE RART at så mange fristes av turen over Middelhavet til den tidligere forhatte kolonimakta, som i mange år har framstått som et slags Eldorado. I dag er det nesten seks millioner algeriere i Frankrike, og strømmen ser ikke ut til å ta slutt. Noen blir godt integrert, men det gjelder et mindretall. Dette fenomenet forklarer i stor grad hvorfor Algerie og Frankrike har så vanskelig for å glemme Algeriekrigen og etablere nye, normale forbindelser. Historikeren Benjamin Stora mener at jo lenger man kommer fra et fransk Algerie, desto mer preger denne historien samfunnet. Han forklarer noe av oppslutningen rundt høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen med at franskmennene ikke klarer å fordøye sin kolonifortid. Le Pens parti Nasjonal Front bruker et ordforråd som stammer fra kolonitida. Man må heller ikke glemme de rundt én million franske soldatene som tjenestegjorde under krigen. Og de mange kulturelle båndene som oppsto etter 130 års langt samvær.

DEMOKRATIET glimrer ved sitt fravær i Algerie. Det eneste tilnærmet demokratiske valget landet har hatt var i 1992. Da lå islamistene an til seier etter første valgomgang, men hæren sørget for at det aldri ble noen annen valgomgang ved et fordekt statskupp. Hæren har fått spille en alt for dominerende rolle helt siden frigjøringen, og har i dag den virkelige makta. Den trekker i trådene bak president Abdelaziz Bouteflika, en av revolusjonsheltene. Men den har ennå ikke klart å overvinne de islamske fundamentalistene som - i hvert fall offisielt - står bak massakrene i borgerkrigen. Og de mest kjente generalene anklages for like mye korrupsjon som politikerne. Dessuten kontrollerer hæren verken ungdommen eller flere provinser, som Kabylia, som har gjort opprør mot «mordermakta». Landets makthavere sitter på mange måter på en kruttønne.

ALGERIE må også frigjøre seg fra gamle myter, vedlikeholdt av FLN. 40 år etter å ha oppnådd selvstendighet er landet ennå ikke modent. Forholdet til Frankrike betyr mye. Men også til resten av verden. Alger ønsker å spille en større diplomatisk rolle, og har noen ganger lykkes med det. Men først må blodbadet stoppes. Som for 40 år siden.