Den tapte tillit

Fjell og Løddesøl er borte, men det kan bli lenge til roen senker seg over Forus utenfor Stavanger, der Statoil har sitt hovedkvarter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå håper

alle på ro rundt selskapet. Det gjorde de i forrige uke også. Da var det bare utenlandssjefen Richard Hubbard som hadde fått sparken i Statoil. Nå har styreformann Leif Terje Løddesøl trukket seg, og konsernsjef Olav Fjell har fått avskjed med 7,5 millioner kroner pluss tidligpensjonsavtale som fallskjerm.

Men selve saken er jo på ingen måte avsluttet. På ett område skjøt den ny fart. Styrets talskvinne og muligens påtroppende styreleder, Kaci Kullmann Five, nektet i hele går å si noe som helst om hvilke nye opplysninger om Iran-avtalen som fikk styret til å snu fra enstemmig tillit til full mistillit i løpet av ei uke. Hun vil ikke fortelle hva sikkerhetssjef David Bennet Platts og internrevisor Svein Andersen fortalte da de slapp til med sine rapporter. Det kommer nok fram, i en eller annen form, en eller annen gang, før eller siden. Det gjør gjerne det, og det kan bli lenge til roen senker seg over Forus utenfor Stavanger der Statoil har sitt hovedkvarter.

Inntil videre

kan vi konstatere at en interessant kvinnegruppe i Statoils styre med Kaci Kullmann Five i spissen har tatt ryddegrep etter at Løddesøl og Fjell kjørte styrebehandlingen opp på skjæret slik at brottsjøene fikk skikkelig tak i selskapet da mediestormen økte i stedet for å løye. Ingen slo seg til ro med at styreleder Løddesøl fikk styret med på et mentalt sirkusnummer der Iran-avtalen ble dømt nord og ned, mens konserndirektøren skulle fortsette i jobben fordi han var «den beste».

Etter at han

i går fikk sparken, beklager Olav Fjell at han på grunn av en etikksak måtte forlate den morsomste jobben han har hatt i sitt liv. Han trodde han hadde tilstrekkelig høy beredskap på det området.

Oljeminister Einar Steensnæs sier at styrets beslutning er «riktig», og støtter den konklusjonen styret er kommet fram til. En ren giljotinering av både Fjell og Løddesøl, med andre ord. Det påfallende er at bøddel Steensnæs for bare noen få dager siden hadde full tillit til begge to. Noe er skjedd, men nøyaktig hva er fortsatt uklart.

Mens Statoil

ble gjennomrystet av at også selskapets tredje toppsjef ble tvunget til å gå av, inviterte det andre halvstatlige oljeselskapet Norsk Hydro til presseseminar med middag i Oslo. For tida er det den tidligere Senterparti-politikeren Eivind Reiten som regjerer på toppen der etter at han overtok jobben i ordnede former etter Egil Myklebust. Hydro har også hatt sine fiaskoliknende overskridelser, men det har ikke ført til toppsjefenes avgang slik det gjorde for Arve Johnsen på grunn av Mongstad i 1987 og for Harald Norvik på grunn av Åsgard i 1999.

I likhet med Statoil kom Hydro seint i gang med internasjonale engasjementer i oljevirksomheten, og driver også i land som Russland, Iran, Angola og Libya der stats- og personfinanser kan være, forsiktig sagt, uoversiktlige. Statoil-avsløringene fører til økt oppmerksomhet omkring Hydros avtaler og arrangementer i utlandet. Det bør selskapet tåle. Reiten har tro på at Hydros internasjonale engasjement i aluminium og gjødsel gjennom førti år har gitt viktige erfaringer.

Før han starter sin gjennomgang av Hydro, sier Reiten til Dagbladet at han ikke har fått noen varsler om det som nå kalles «Statoil-problemer» ved noen av Hydros kontrakter.

Hydro og Statoil

har vokst til landets største selskaper fordi de er blitt tildelt oppgaver med å utvinne og forvalte deler av nasjonens fellesformue. Lederne i disse selskapene driver business for private eiere, men i enda større grad for det vi kan kalle det norske fellesskapet. Rettigheter til utvinning og drift som Hydro og Statoil har fått overdratt fra den norske stat, bidrar avgjørende til den pengestrømmen som gjør Norge til et grunnrikt land. Den tilliten kan ikke skaltes og valtes med i et etisk grenseland.

Den lærdommen Hydro-sjef Eivind Reiten - som har en utviklet politisk sans - vil trekke av det som er skjedd i Statoil, er at Olav Fjell og Leif Terje Løddesøl begge mistet jobbene sine fordi de ikke lenger klarte å forvalte den tilliten som fellesskapet hadde gitt dem.