Den tause krigen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR PARTILEDEREN og statsministeren er samme person og taler på et landsmøte, så lytter Norge. Ordene er nøye avveid, drøftet og slipt i flere ledd. Det som blir sagt er forpliktende og prioriteringene bindende. Oppnådde resultater pakkes ut, nye marsjordre blir gitt og det ildnes til samhold og begeistring. Alt dette gjorde Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte forrige helg. Statsministeren er ikke en storslagen orator, men han vet det er farlig å rope så høyt at han taler for døve ører. Derfor er den litt stakkato framføringen tilført en porsjon rund sjarm, litt varm humor, en knivsodd ironi og smilende overbærenhet som skal redusere fienden til mus. Manuset pressen fikk utdelt var på 26 sider. Ikke med ett ord fant statsministeren det nødvendig å nevne at Norge er i krig.

DENNE BEVISSTE utelatelsen er mer enn et tungt symbol. Stoltenbergs taushet går til kjernen av det som er i ferd med å skje med Norges oppdrag i Afghanistan. Det er ikke nasjonen som er i krig, det er forsvaret. Engasjementet deles hele tida opp i biter som har som formål å skape og vedlikeholde ulike sektorer: den politiske, den humanitære og den militære. En slik oppstykking skaper skott som hindrer totaloversikt og stenger for forståelse av viktige sammenhenger. Framfor alt har metoden som hensikt å isolere det norske bidraget fra andre og kanskje mørkere aktører i Afghanistan. Den norske idealismen og humanismen skal skjermes fra torturen av fanger i fengslene, fra bombene som dreper sivile, fra korrupsjonen og narkotikatrafikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

METODEN BRUKES med betydelig konsekvens på flere områder som oppfattes som politisk sensitive. En rekke ganger er det dokumentert hvordan norske våpen ender opp i krigsområder, selv om eksportreglene har formelle bestemmelser mot slikt. Våpen norske bedrifter selger til USA, havner f.eks. i Israel fordi det aldri blir krevd noen sluttbrukererklæring som hindrer videresalg. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gikk i fistel av indignasjon da dette forholdet ble tatt opp av SV-politikeren Bjørn Jacobsen. Men så ville jo strengere regler langt på vei betydd avviklingen av norsk våpenindustri. I Afghanistan blir dobbeltargumentasjonen brukt for å gi inntrykk av at vi bare er i konfliktens utkant fordi våre styrker er stasjonert i den «fredelige» nordlige delen av landet. Ledende offiserer forsikrer at Taliban-fanger som tas av norske spesialstyrker, overlates til afghanske myndigheter og ikke til USA. Men de vet selvfølgelig ikke om disse fangene ender i en av landets beryktede torturfengsler. Toppen av illusjonsmakeri er likevel politikernes påstand om at vi ikke er i krig, rent juridisk. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at det er et utbredt raseri over dette blant de norske styrkene i Afghanistan.

KRIG ER ALLTID grusom. Den krever menneskeliv i krigssonen og skaper varige, mentale sår hos de etterlatte. Dette alvoret krever et minimum av åpenhet, ærlighet og realisme i den politiske kommunikasjonen. Det skylder vi både soldatene og oss selv, uansett hvilket standpunkt vi har til Norges engasjement i krigen mot terror og Taliban. Vi kan ikke be noen om å være villige til å ofre livet, og etterpå redusere oppgavens kompleksitet og risiko mest mulig av politiske bekvemmelighetshensyn. Det er likevel det som skjer. Derfor vet vi mer om bygging av jenteskoler i Afghanistan enn om de framskutte krigshandlingene spesialstyrkene deltar i.

DETTE HENGER sammen med at både begrunnelsen for krigen – og målet med den totale innsatsen – hele tida er i bevegelse. Etter terrorangrepene 11. september 2001 erklærte NATO at forpliktelsen om kollektivt forsvar hadde trådt i kraft. Dette punktet i NATO-pakten er selve fundamentet i norsk sikkerhetspolitikk, og bare av den grunn var det utenkelig at Norge ikke skulle bidra i en alliert styrke. Gradvis er både krigens organisasjon og argumentasjon endret slik at de nå befinner seg i det klassiske spenningsfeltet mellom politisk egeninteresse og idealisme. Egeninteressen begrunnes med NATO-forpliktelsen, den internasjonale terrorfaren og narkotikatrafikken. Idealismen handler om kvinnefrigjøring, gjenoppbygging av den sivile infrastrukturen og bistand til gjenoppbyggingen av en fungerende afghansk stat.

DEN GNAGENDE uroen skyldes at ingen vet om det er mulig å nå slike bevegelige mål. Krigen har heller ingen tidshorisont. Det eneste vi vet er at målet stadig blir fjernere fordi fienden ikke lar seg slå militært. Taliban har også betydelig framgang i Pakistan. I en slik situasjon er det en naken og oppgitt realisme i det vedtak Arbeiderpartiet gjorde på sitt landsmøte: «Vi gikk inn i operasjonen med våre allierte, og vi vil bli til vi går ut sammen med dem".