Den tredje part

Offeret står tradisjonelt svakt i norsk straffeprosess. Det er staten mot tiltalte. Men nå tar fornærmede ordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSVARER TOR ERLING STAFF ville ha offerets mor vekk fra aktoratets bord i retten i Beheim Karlsen-saken. Det var «privatisering av en straffesak» at den pårørende satt ved siden av sin bistandsadvokat. Moren hører hjemme på tilhørerplass sammen med publikum og ikke som aktør, hevdet Staff, og satte fingeren på et særdeles ømt punkt innen strafferettspleien: offerets svake stilling.

RETTERGANGEN ER EN SAK mellom forsvaret på vegne av tiltalte og aktor på vegne av samfunnet, som er de to partene som skal sørge for at dommeren får saken fullstendig belyst. I alle fall inntil Stortinget utvidet straffeprosessloven av 1887 med fire nye paragrafer i 1981. Da først fikk fornærmede i voldtektssaker rett til advokathjelp. En milepæl for kvinners rettssikkerhet. Men til høylytt protest fra Advokatforeningen, den eneste av 41 høringsinstanser som gikk mot ordningen. Den er seinere utvidet til å gjelde fornærmede, eller pårørende når fornærmede er død, hvis lovbruddet omfatter seksuelle overgrep og annen grov vold som kan føre til betydelig skade, selvfølgelig også med tanke på muligheten for et seinere sivilt søksmål om skadeerstatning.

BISTANDSADVOKATENS OG OFRENES inntreden i rettssalen er med andre ord slått fast i loven for å ivareta ofrenes rettigheter. Der ofrene er døde, som i Baneheia-saken og Beheim Karlsen-saken, har vi opplevd at aktive pårørende og deres bistandsadvokater har benyttet sin posisjon som tredje part, ikke minst overfor mediene, enten de refser oss for overtramp eller de vil ha oss til å se saken med deres øyne. Som politiet, aktoratet og ikke minst forsvarerne har lært å bli profesjonelle aktører overfor mediene, spiller nå også ofrene eller pårørende på medienes makt. Noe annet skulle da også bare mangle, Staff.

PROBLEMET ER IKKE bistandsordningen, Danmark og Sverige har liknende regler, men at den er for lite kjent. Advokat Anne Robberstad som er en stor tilhenger av ordningen, som selv har lang erfaring som bistandsadvokat og har skrevet den eneste læreboka om emnet, har anklaget dommerstanden for kunnskapsmangel og for at de direkte motarbeider ordningen. Mange lagdommere viker ikke tilbake for lovstridige avgjørelser for å hindre å oppnevne bistandsadvokater, sa Robberstad til Aftenposten i 96 da det gjaldt å få endret loven slik at overtredelser av hele voldskapittelet i straffeloven skulle gi rett til bistandsadvokat.

DET ER SOM KONKURRENT til forsvarerne som vil ha seg frabedt «hjelpeaktor» i rettssalen, at bistandsadvokaten, ofre og pårørende er så lite velkomne som aktører. De griper ikke bare inn i den tradisjonelle rollefordelingen der makt utøves, de er der som fysiske bevis på at domstolen ellers risikerer å neglisjere ofrenes interesser. Bistandsadvokaten er med andre ord en åpen kritikk av systemet som ikke virker godt nok overfor den svakeste part, offeret.

DET STARTET SOM en særordning for voldtatte kvinner for å hindre at forsvarer og dommer forulempet fornærmede på det mest motbydelige under rettsforhandlingene den gang norsk justisvesen stort sett besto av menn, et laug særdeles usentimentale herrer, i likhet med kjønnsfordelingen og tonen i pressens krimavdelinger. Det var mens NRK hadde monopol og overlot til Akersgata å velte seg på det påstått nedrigste i sex, drap og vold. Den gang et offer var et offer, og ikke et handlende subjekt, en aktør med egen advokat, pressetalsmann og hjemmeside på Internett.

NÅ KONKURRERER alle parter med hverandre om plassen i det mest private av våre offentlige rom, altså på alle TV-kanalene der «sannheten» fortelles av advokater som spiller forsvarere den ene dagen, talkshowvert den andre og paneldeltaker når som helst. Det er her i våre private stuer hvor Veronica smiler til oss mens Kristin tar seg en røyk, uten at vi helt kan bestemme oss for hvem som er morderen, at vi ser hva som skjer når retten settes i vår multimediale tid.

DA HANDLER DET ikke lenger om fornærmedes rett til advokat, men om rett til en advokat som kan bistå slik at budskapet bærer like godt ut til de tusen hjem som over bordet til dommeren og juryen. Det er derfor pårørende skaffer seg talspersoner, en tante, en onkel som er talefør når noe skal sies på TV. Det er lenge siden straffesaken var avgrenset til rettssalen. Nå kan også tredje part, som moren til et av Baneheia-ofrene, arrangere minnekonsert på TV2 før dom er avsagt. Det er TV-seerne like mye som dommeren ofrene og pårørende må vinne for sin sak.

FORSVARER STAFF må gjerne anklage tredje part for å privatisere en rettssak, hvis det kan gagne tiltalte. I realiteten har spørsmålet bare akademisk interesse. Tredje part har allerede erobret sin plass i offentligheten. Familien til den drepte Tina Jørgensen har opprettet sin hjemmeside på Internett. Fornærmede har grepet ordet. Hun kommer ikke til å gi det fra seg.