Den trygge idyllen

Brannen i Yngve og Astrid Hågensens hus på Ski reiser, uansett årsak, debatten om hvorvidt norske samfunnstopper og kjendiser trenger bedre beskyttelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For i Norge er sikkerhetstiltakene rundt sentrale personer tilsynelatende fraværende. I hvert fall er de ikke påtrengende synlige. Det er bare når vi får besøk av prominenser fra utlandet at beskyttelsen blir så massiv at vi blir oppmerksom på den. Da hører alle lyden av helikoptervingenes slag. I tv-skjermens ytterkant ser vi det flakkende blikket til kortklipte og korrekt antrukne gorillaer.

  • Da Jens Stoltenbergs regjering byttet plass med Kjell Magne Bondeviks, var sikkerhetsfolkene til stede i rikt monn. I tilspissede utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjoner vil også beredskapen mot mulige overgrep og terrorhandlinger være skjerpet. Alt dette finner vi naturlig og betryggende. Også det at norsk politi, av sikkerhetsgrunner, ønsker å skifte ut vinduene hos Jens Stoltenberg til skuddsikkert glass. Allerede Gro hadde skuddsikkert glass i sin bil og i sitt hjem, for ganske mange år siden.
  • Ellers får aktørene i norsk politisk førstedivisjon bevege seg nokså fritt. På den måten er Norge definitivt et annerledesland. Her har statsråder i alle år gått på egne bein fra regjeringskvartalet til Stortinget. Faren for å bli overkjørt i et hastig sprang over Karl Johan har i alle år vært den største trusselen mot deres sikkerhet. De fleste ytringer de måtte pådra seg på veien ned Lille Grensen, er positive. En og annen sarkasme tåler de godt. De har jo mange av dem selv en nokså skarp tunge.
  • Da Anne Enger Lahnstein feiret sin 50-årsdag i et atrium i Oslo sentrum like før jul, var hele den norske makteliten til stede. Vi så ingen som liknet på en politimann der. Og noen vil saktens spørre hvor lenge vi kan ha det slik i Norge. Kan vi sikre våre mest eksponerte samfunnsaktører bedre? Hvor langt bør sikkerhetstiltakene i så fall gå? Og hvor effektive vil de være? Ingen vil tro det er mulig å sikre eksponerte personer hundre prosent. Toppfigurer i alle land blir utsatt for trusler fra ekstremister eller galninger. USAs tidligere president Ronald Reagan hadde alltid en mur av sikkerhetsfolk rundt seg, men ble likevel alvorlig skadet i et attentat.
  • Men sikkerhetsnivået blir alltid gjenstand for debatt etter dramatiske anslag mot kjente personer eller institusjoner. Da sameaktivister for snart 20 år siden plasserte en hjemmesnekret kiste i Stortingets resepsjon for å demonstrere at samenes sak var død, resulterte det i 17 nye årsverk i Stortingets sikkerhetstjeneste. Etter drapsforsøket mot forlagsdirektør William Nygaard på grunn av utgivelsen av Salman Rushdies bok «Sataniske vers», fikk redaktører i Akersgata særskilt politibeskyttelse. Det var helt sikkert på sin plass. Men ingen ser for seg, eller ønsker, at alle personer i makteliten, deres ektefeller og barn kan voktes døgnet rundt. Da ville Norge utviklet seg fra et demokrati til en politistat.
  • Likevel bør de systemer vi har for sikkerhet utvikles og utnyttes best mulig. Vi forutsetter at de offentlige sikkerhetstjenester har eksperter og ressurser til å foreta fornuftige trusselvurderinger til enhver tid. Men tjenestene bør også ha ressurser til å gi generell rådgivning. Det er for eksempel nokså merkverdig at Politiets overvåkingstjeneste ikke har etablert rutiner for å informere stortingsrepresentanter og fagforeningsledere om hvordan de bør forholde seg i bestemte situasjoner. Om hva de skal gjøre når de mottar trusler, hvem de bør kontakte og om hendingen er tjent med offentlighet eller ei.
  • Kanskje er det først når faren truer eller når skaden er skjedd, at samfunnsaktører for alvor lytter til politiets råd. Mange bagatelliserer egen risiko. Andre savner enhver tillit til de hemmelige tjenester etter avsløringen av den massive overvåkingen av folk på venstresida. Når trusselbildet er endret, bør nok også gamle venstreradikalere lære å leve med at noen i dette samfunnet har en slik jobb og at de gjør den for å beskytte norske borgere, ikke et bestemt politisk regime. Og politikere bør kanskje i større grad låne øre til dem, men ikke nødvendigvis flere kroner og stillinger.

stein.aabo@dagbladet.no