Den tunge opphentingen

Ap kommer nok i siget etter hvert, men spørsmålet er om gamle knep virker, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Litt fortumlet kommer Ap’s sentralstyremedlemmer sitt første møte etter ferien. Starten på høsten fortoner seg som et mareritt. Erkefienden Fremskrittspartiet går fra rekordmåling til rekordmåling, mens Ap, SV og Senterpartiet sklir stadig lenger ned på meningsmålingene. Regjeringspartiene ser ut til å nærme seg en kritisk masse, hvor velgere og folk flest mister troen – ikke bare på prosjektet – men også på om det er mulig å ta igjen Siv Jensen.

Vi som er gamle nok kan huske hvor spennende det var da 60-tallets gamle skøytehelt Per Willy Guttormsen begynte opphentingen av nederlandske Kees Verkerk på 10 000 meter etter å ha startet i alt for bedagelig tempo. Vi så at det kunne være mulig, vi hamret på blikkplatene i Nordre sving, men innså at han hadde startet langspurten for seint. Mens Guttormsen hadde tapt sekunder de første rundene, måtte han ikke bare utlikne farten, men også gå tiendedeler og sekunder fortere enn verdens til da raskeste milsluker som han så i det fjerne, langt foran seg. Runde etter runde.

Under OL er det mer nærliggende å sammenlikne med 10 000 meter eller 3000 meter hinder i friidrett, begge lange og blodslitkrevende. Vi ser tendenser som forsterker seg, eller som svekker seg, som gir grunnlag for analyser om hvordan løpet vil ende. Løperne skifter om å lede, noen blir totalt utklasset. En sjelden gang klarer en akterutseilt å ta igjen forspranget, fordi konkurrentene har disponert kreftene feil. Nå leder Siv Jensen med en hel langside. Hun løper ledig, bruker nesten ikke krefter, og publikum brøler «Siv», «Siv», mens speakeren, gjennom sprukne høyttalere leser opp rundetidene. Fortvilet står trener Martin Kolberg på indre bane og konstaterer at Jens Stoltenberg ligger foruroligende langt etter Siv og etter skjemaet.

Både i sportens og politikkens verden har vi historiske erfaringer å bygge på. Frp har ledet på meningsmålingene før, men sprukket på oppløpssida. Ap kommer seint i gang, men får som regel opp tempoet, og klarer med nød og neppe å holde posisjonen som Norges største parti.

Normalt har Ap spart kreftene til de fire-fem ukene valgkampen varer. Men i 2005 og nå, foran 2009, har man innsett at norsk valgkamp er en evig og vedvarende prosess. Det siste året blir derfor kalt en lang valgkamp. Tolvtretten måneder før et valg kan man ikke kimse av meningsmålingene. Dessuten krever det minst et årsverk å løfte et parti fra 24 prosents oppslutning på meningsmålingene til et valgresultat på rundt 30.

Men er det mulig? Det skal i hvert fall forsøkes. LO går nå i gang med å mobilisere sine snart 860 000 medlemmer til dåd. LO-ledelsen skal gjenta det som ble en suksess i 2005. I løpet av kort tid sendes det ut brev med spørsmål til partiene om hvordan de forholder seg til nøkkelspørsmål i arbeidslivet. Vil de bevare full lønn under sykdom? Vil de opprettholde bestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Avhengig av svaret vil LO og Ap fortelle velgerne hvilke partier som er til å stole på i arbeidslivsspørsmål, om hvem som er innstilt på å samarbeide med LO om «det gode arbeidsliv». Målet er selvsagt at LO-medlemmer, som synes Ap er grått og kjedelig målt mot Siv Jensen, skal besinne seg, tenke over sine faglige rettigheter og stemme rødgrønt. «Det er slutt på at tillitsvalgte i Høyre og Frp bare kan si ting, uten at det får konsekvenser», sier kampanjeleder i LO, Øyvind T. Hansen. Han mener de to partiene har sluppet for billig unna. Forrige gang ga mobiliseringen resultater. To tredjedeler av LOs medlemmer stemte rødgrønt, og over 300 000 av dem på Ap. Stoltenberg hadde all grunn til å takke LO for valgseieren.

På sentralstyremøtet, som foregår på LO-skolen i Sørmarka, er Ap opptatt med sin egen strategi. Man skal fortelle hva partiet har fått til og hva de skal få til. Dessuten skal partiet i likhet med LO konfrontere opposisjonspartiene med konsekvensen av deres politikk. Og i den grad politikk handler om rasjonelle ting, kan en slik strategi fungere. Men politikk er masse psykologi og magefølelse. Det er ikke arbeidstakere som går til urnene. Det er hele mennesker. Og de kan være håpefulle, dristige, forvirrede eller misfornøyde. De tenker nok ikke først og fremst på arbeidsmiljøloven, eller på sykelønna, eller på hva som vil skje med skolen og helsevesenet om Frp får makta. Det holder ikke lenger å si som Gro: Vil dere ha en Ap-regjering, så må dere stemme på Ap. Det virket den gang, i 1993. Da økte oppslutningen fra 24 prosent et drøyt år før valget til 36,9 ved valget. Nå virker et slikt valgresultat like historisk som rundetidene til Per Willy Guttormsen.