Den tyngste børen

Midtpunktet er borte. I går ble åtte år gamle Stine Sofie begravet fra en fullsatt Fjære kirke i Grimstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mamma Ada Sofie, pappa Jostein, storebror Kristoffer (12) og familiens gode venn Ellinor Johansen hadde verdens tyngste bør der de bar Stine Sofie til hennes siste hvilested utenfor den hvitkalkede steinkirka fra 1100-tallet.

- Hun var som en vind, sa tante Aud Helene Austegard i sin minnetale til familiens solstråle.

Nasjonal seremoni

Avskjeden med det ene av barnemorderens ofre ble en følelsesmettet og svært vakker seremoni.

Etter halvannen uke med sorg, sinne og mange ubesvarte spørsmål, ble begravelsen den endelige bekreftelsen på at tragedien virkelig har skjedd:

At det virkelig er sant at to uskyldige småjenter på vei hjem fra badetur i idylliske Baneheia brutalt ble myrdet og misbrukt av en hittil ukjent drapsmann.

Pappas siste hilsen

Stine Sofies far, Jostein Sørstrønen, målbar det alle de minst 800 menneskene i og utenfor kirka følte og mente:

- Det er naturstridig og vondt at foreldre skal leve lenger enn sine barn. Spesielt når vi har mistet prinsessa vår på en så meningsløs måte, sa han på vegne av både seg selv og den nærmeste familien.

- Kjære Stine-mor: Nå, når du er tatt fra meg, er det en del av mitt hjerte som er gått i stykker. Den gode tida vi fikk sammen ble altfor kort, Stine. Bare åtte år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men du vil likevel være med meg i hjertet resten av livet, hver eneste dag. Jeg vil hente fram alle de gode minnene om den vakre og gode jenta mi, alt du har gitt meg, det gode smilet ditt, din sjenerøsitet og ikke minst omtanken du viste for andre. Dette vil alltid være en del av meg, sa Jostein Sørstrønen.

Skolevennene

Stine Sofie var på helgebesøk hos sin far du hun og venninna Lena Sløgedal Paulsen fikk livstråden brutalt kuttet over i Baneheia.

De meningsløse og brutale mordene har gjort dypt inntrykk på hele nasjonen. Ikke minst i jentenes nærmiljøer har reaksjonene vært kraftige.

I går fikk elevene ved Vik skole fri for å følge Stine Sofie fra klasse 2C til graven. Stines klassevenninner og klassekameratene til storebror Kristoffer i 7B hadde reserverte plasser i den fullsatte kirka.

Blomsterhilsener

De fleste barna hadde med en rose eller markblomster som de la på gravstedet etter jordpåkastelsen. Først i seremonien tok sangkoret Sørrøster oppstilling midt i kirkegangen og opp mot prekestolen. Teksten i den svenske folketonen «Vem kan segla förutan vind» favnet det alle i kirka følte:

«Vem kan skiljast från vennen sin, uten att fälla tårar? »

Personlig hilsen

Stiftskapellan Audun Myhre i Agder bispedømmeråd er en venn av Stine Sofies familie. Han tegnet et sterkt, personlig og vakkert bilde av Stine Sofie som en virvelvind av ei godjente. Myhre poengterte at det er kjærligheten som binder oss sammen i sorgen.

- Minnene om Stine Sofie lyser i mørket av døden, framholdt han.

Sterke pappa

- Stine Sofie elsket all oppmerksomhet. Hun sørget for å fange oppmerksomheten når hun en sjelden gang ikke automatisk fikk den. Hun hadde elsket denne fullsatte kirka, alle blomstene og all oppmerksomheten, både her og i hjemmene, sa stiftskapellanen.

- Stine Sofie var jenta som nok mente at Jesus var sterk - men det var én ting som var sikkert: Pappa, han var sterkere enn Jesus.

Og - Stine Sofie var jenta som mente at mamma kunne være verdens strengeste, men samtidig var verdens snilleste mamma. Stine Sofie var lillesøsteren som kunne irritere storebror grenseløst - fordi hun var grenseløst glad i Kristoffer.

Prinsessa

Stine Sofie var ingen engel - hun var ei prinsesse. Mamma og pappas prinsesse, sa Myhre.

Og han la til:

- Stine Sofie var så mye prinsesse at hun skulle bli fysioterapeut når hun ble stor!

Ute på kirkegården samlet de sørgende seg rundt Stine Sofies gravsted.

Brått sendte den kalde vinden noen ekstra kraftige kast, liksom for å markere kulden og det meningsløse alle har følt siden småjentene forsvant om kvelden 19. mai.

Men da sokneprest Yngvar Langås skulle foreta jordpåkastelsen ble det plutselig vindstille. Det var som om naturen ville at alle skulle få ta del i prestens siste ord til Stine Sofie - hun som var som en vind.

TUNGT: Stine Sofies nærmeste bar henne til hennes siste hvilested utenfor den 900 år gamle Fjære kirke. Fra venstre familiens gode venn Elinor Johansen, storebror Kristoffer, mamma Ada Sofie Austegard og pappa Jostein Sørstrønen.