Den tynne linjen

Den vestlige sivilisasjonen er mer sårbar enn noensinne. Det handler om teknologi, men like mye om svakere bånd mellom menneskene og skepsis til statsmakten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KLODENS KNYTTNEVE slår stadig oftere. 2. juledag i fjor traff en tsunami kystene rundt Indiahavet og etterlot seg mer enn 200 000 døde. 215 dager seinere ble sørstatene i USA rammet av en tornado som har gjort gledesbyen New Orleans til en skrekkfilm fra virkeligheten. De ytre ødeleggelsene i Asia og USA har klare likhetstrekk: Knuste boliger, forsvunne veier, endret landskap og døde kropper. Men det er også viktige forskjeller. Det amerikanske katastrofeområdet er omkranset av et moderne samfunn med store ressurser. Slik var det ikke i Aceh-provinsen i Indonesia eller på Sri Lanka og bare i noen grad i Thailand. I Asia var fellesskapet mellom menneskene den viktigste redningsressursen inntil den internasjonale hjelpen kom. Statsmaktens autoritet ble ikke utfordret - tvert imot så vi forsoning i dype etniske og politiske konflikter. I Louisiana vendte aggresjonen seg raskt mot myndighetene som også mistet den fysiske kontrollen over de rammede områdene. Den tynne linjen mellom sivilisasjon og anarki ble utfordret og overskredet. Hva kan vi lære av det?

LOUISIANA ER mer spesiell enn nesten alle andre delstater i USA. Dens politiske historie er dramatisk, staten har en betydelig fransktalende minoritet og rasismen er strukturell. Gettoen i New Orleans er blant de verste i USA, kriminaliteten er betydelig og korrupsjon går som en rød tråd gjennom politikk og business. Potensialet for aggresjon og mistillit til myndighetene var altså til stede i betydelig grad. På den annen side er heller ikke landene som ble rammet av tsunamien, noen Edens hage. I Aceh-provinsen har det pågått et væpnet opprør som strekker seg tilbake til kolonitida, på Sri Lanka har borgerkrigen krevde titusener av menneskeliv, og selv Thailand har problemer med sin muslimske minoritet. Tre verdensreligioner dominerer i disse landene: Islam, hinduismen og buddhismen.

LIKEVEL BLE det ikke noe sammenbrudd, og kriminaliteten i tsunamiens kjølvann var begrenset. Derfor må vi stille spørsmålet: Har disse kulturene bevart et grunnleggende fellesskap mellom mennesker som vestlige samfunn er i ferd med å miste? Forløpet av krisen i Asia synes å bekrefte det erfarne feltarbeidere påpeker: Naturkatastrofer stimulerer samholdet, ressursene deles og motsetninger dempes. Det er politiske og sosiale konflikter som skaper hat og deler verden i hvitt og svart. Hvis dette skjemaet er korrekt, kan hendelsene i USA være et forvarsel om hva som vil skje hvis avstanden mellom makt og avmakt fortsetter å øke.

VI LIKER Å tro at våre sosiale og tekniske konstruksjoner er robuste. Men kanskje er våre samfunn mindre demokratiske og solidariske enn før, og derfor mer sårbare. Krisepsykolog Rune Stuvland hevder f.eks. at nordmenn ville oppført seg omtrent på samme måte som befolkningen i New Orleans hvis en liknende katastrofe rammet oss (Dagbladet 3.9.). Han understreker at hendelsene i USA skjerpes av sosiale motsetninger som er større enn her hjemme. Men potensialet for desperate handlinger er likevel til stede i en katastrofesituasjon.

FORHOLDET MELLOM individ og myndighet settes alltid på prøve under en katastrofe. Den store krisen er en brutal arena som nådeløst avslører manglende beredskapsplaner, manglende lederskap og manglende ressurser. Når sola skinner og det råder fred, er det tungt å bevilge midler til tiltak og utstyr det kanskje aldri blir bruk for. Den pågående overføringen av ansvar fra fellesskap til individ og næringsliv forsterker dette. Sårbarhetsutvalget - som ble ledet av Kåre Willoch - påpekte dette i sin rapport som ble lagt fram for fem år siden. De teknologiske endringene har økt sårbarheten, men også samfunnets økende kompleksitet og fragmentering. Utvalget satte også fingeren på et ømt politisk punkt. Vi er mer sårbare på grunn av det økende kostnads- og effektiviseringspresset, bemanningsreduksjonen i mange virksomheter og utsettingen av offentlige tjenester til kommersielle virksomheter.

GLOBAL OPPVARMING vil føre til flere naturkatastrofer. Religiøse og politiske konflikter øker i omfang og styrke. Vi må ha organisasjon og ressurser for å håndtere dette. Men viktigst er at vi ikke glemmer den menneskelige faktor.