Den uavhengige rett

Når domstolene nå får sin administrasjon i Trondheim, er det et uttrykk for rettens selvstendiggjøring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NESTE UKE SETTES EN reform ut i livet som bare få vet om og enda færre syns er viktig. Da starter den sentrale domstolsadministrasjonen sitt arbeid i Trondheim. Det innebærer at norske domstoler tas ut av Justisdepartementets klør og legges inn under et selvstendig styre. I mange henseender er reformen dypt i pakt med grunnleggende endringsprosesser som skjer i vårt land, men som også har sammenheng med internasjonale utviklingstrekk. Det handler om rettens framrykking på politikkens bekostning, og det handler om individualisering og globalisering. Reformen griper inn i forholdet mellom rett og politikk som har stått så sentralt i styringssystemet vårt helt siden 1814. Fortsatt blir nok justisministeren parlamentarisk ansvarlig for det styret gjør, men det er stadig noe uklart hvor langt dette vil strekke seg. Den nye institusjonen skal i det hele tatt tråkke opp nye stier som uavhengig instans i det norske systemet. Symbolsk kommer dette til uttrykk i at nye folk i et nytt hus tar over styringen av norske domstoler.

DET PUSSIGE MED dette er at det skjer så å si udebattert i offentligheten. Det kan skyldes at folk flest finner nyordningen naturlig - er ikke domstolene vårt beste vern mot politiske og byråkratiske overgrep, og derfor verneverdig? Eller skyldes det kanskje likegyldighet? Det er i alle fall påfallende at heller ikke det politiske miljøet har engasjert seg i saken. Men vi er jo blitt vant til det: Det er større interesse for og engasjement i en prinsesses graviditet enn i store systemreformer som berører oss som borgere. Selv ikke våre statsvitere har ofret domstolsreformen nevneverdig oppmerksomhet, til tross for at en av deres fremste representanter, professor Johan P. Olsen, ble medlem av den offentlige kommisjonen som utredet saken etter at Dagbladet og andre interesserte syntes den første oppnevningen ga kommisjonen vel sterkt inntrykk av å være juristintern. Olsen kom da også ut som hovedtalsmann for et stort mindretall som ikke ville flytte domstolene ut av den politiske sfæren. Flertallets fremste talsmann var kommisjonens formann, daværende høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Slik sett sto en ny og en gammel profesjon i vårt system mot hverandre: statsvitenskapen som ble skapt med den ambisjonen å bli den nye bæresøyla for norsk politikk, og jussen som den gamle politiske skolen. Reformen bærer Carsten Smiths stempel og bidrar til bildet av ham som vår tids fremste rettsreformator.

TANKEGANGEN bak reformen er at rettsvesenet bør styrke sin legitimitet som uavhengig instans i vårt offentlige liv. Etter Murens fall i 1989 skjedde det overalt en liberal renessanse i synet på rettens stilling i samfunnet. Konstitusjonsdomstoler og forvaltningsdomstoler ble opprettet for å holde både politikk og forvaltning i ørene som en reaksjon på at politikken trengte stadig dypere inn på alle samfunns- og livsområder. Dette falt sammen med de nyliberale tendensene i det økonomiske livet med markedsretting og fristilling av offentlig virksomhet. Ja, på mange måter har det vært en periode der politikken ikke bare er blitt trengt tilbake, den er også blitt mistenkeliggjort. Hos oss kom det til uttrykk ikke minst gjennom Fremskrittspartiets frammarsj som hadde sterke islett av antipolitiske holdninger. Carl I. Hagen snakket om «politikerne, de», ikke «politikerne, vi». Politikken ble defensiv og forsiktig selv i dype interessekonflikter som er politikkens egentlige domene. Politikken ble satt under kontroll, av lovgivningen selv, men også av domstolsliknende institusjoner, Riksrevisjonen og mediene, og tenderte mot nøytralitet og faglighet. Politikerne begynte å sky konflikt. Samtidig tok interessekampen preg av rettskrav. Politiske reformer gis i lovs form: forbrukerrettigheter, pasientrettigheter, rett til skolegang og skoleskyss, likestillingsrettigheter, trygderettigheter.

DEN INTERNASJONALE dimensjonen er trolig det mest dramatiske trekket ved utviklingen. Vi ser nå nesten daglig i avisene at internasjonale domstoler avgjør tvister både mellom land og mellom aktører i markedet. Det stilles spørsmål ved avgifter med distriktspolitiske siktemål, ved boplikten og andre særordninger som forstyrrer likebehandling i markedet. Samtidig er også norske domstoler blitt underlagt internasjonale konvensjoner av ulike slag, bl.a. menneskerettighetene i langt sterkere grad enn tidligere. Dommerne reiser på seminarer og kurs utenfor landets grenser. Norsk juss var en gang mønsterdannende for internasjonal juridisk utvikling. Både prøvingsretten og den moderne strafferetten utviklet av Francis Hagerup og Bernhard Getz i begynnelsen av forrige århundre, gjorde norsk juss til en foregangsjuss. I dag er det påvirkning utenfra som ligger bak den reformen som nå skal settes ut i livet.

MEN DET ER HISTORISK sus over det som skal skje 1. november, med konge og annet fint folk til stede. For den nye lederen av domstolsadministrasjonen er Venstre-mannen Erling Moe, og justisministeren som gir fra seg politisk makt over domstolene er Venstre-mannen Odd Einar Dørum. «Venstre-menn i alle ombud», het det en gang. Men mens Venstres innføring av parlamentarismen var et grep for å få jussen under politisk styring, griper domstolsreformen tilbake til en førparlamentarisk selvstendiggjøring av retten. Ser vi dermed også slutten på Venstre-lina?