Den uendelige krigen

I nesten 300 år har Russland ført en nærmest sammenhengende krig mot de gjenstridige tsjetsjenerne. Men naturen, kulturen, historien og litteraturen gir dagens russiske regjering elendige odds.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forrige uke satte den russiske regjeringen en pris på Shamil Basajevs hode. En million dollar er denne «banditten» og «terroristen» verdt for dagens ledere i Kreml - dead or alive. Men en neve dollars vil verken gjøre ende på krigen i Tsjetsjenia eller fange Shamil Basajev. Grunnen er at det tsjetsjenske samfunnet er en vev så tett at der gjelder virkelig loven om «én for alle, alle for én». Det har tsjetsjenerne vist mange ganger, sist da de jaget ut den russiske hæren fra Groznyj i 1996.

For russerne er han en morder og banditt som snarest mulig må likvideres. For tsjetsjenerne er han den mest fargerike av frihetskjemperne. Under den forrige krigen, fra 1994 til 1996, gjorde Shamil Basajev selvmorderiske terroraksjoner om til politisk gunstige forhandlinger. Overraskelsesmomentet, motet og fanatismen gjorde en skitten terroraksjon med over 1000 gisler om til politisk gull. Etter at mer enn hundre av gislene var drept i terroraksjonen i den støvete provinsbyen Budjonnovsk, ved grensa til Tsjetsjenia, i 1996, fikk Shamil Basajev og hans menn fritt leide til Tsjetsjenia, og ble mottatt som helter. Terroren lønte seg.

Et nytt heroisk kapittel i tsjetsjenernes kamp mot den russiske overmakten var skrevet. Shamil Basajev, som tok krigernavnet Ulven, var blant den stolte nasjonens store helter. Men terroraksjonen i Budjonnovsk var ikke bare et stykke grandios terror. Aksjonen pekte også bakover i historien, til tjuvtokter mot fiendtlige kosakker, og raid mot den russiske hær i forrige århundre. Overraskelse, mot, gisseltaking og hurtighet var en århundregammel oppskrift på suksess på slagmarken i Kaukasus. Det tsjetsjenske ættesamfunnet, båret oppe av de sterke klanene, behersket denne kunsten best. Nå hadde Shamil Basajev og andre geriljaledere brakt en århundregammel tradisjon inn i det 20. århundre. Han var så absolutt helt.

Men det var langt igjen til mannen han er oppkalt etter, Imam Shamil, mannen som sloss mot russerne under den store kaukasiske krigen for 150 år siden. I nesten 30 år drev den sterkt religiøse geriljalederen flere generasjoner russiske generaler til vanvidd med sine listige aksjoner og mirakuløse forsvinninger.

I et ættesamfunn som det tsjetsjenske blir han heller ikke glemt. I boka si om den tsjetsjenske katastrofen skriver journalistene Carlotta Call og Thomas de Waal, som begge dekket krigen fra 1994 til 1996, om tsjetsjenernes forhold til forfedrene:

«En tsjetsjener vil huske navnene på sine forfedre i seks eller sju generasjoner, og helter fra krigene i forrige århundre er et vanlig tema i samtaler mellom eldre menn.» Shamil Basajev og hans familie er ikke noe unntak fra denne ættebevisstheten i det sterkt patriarkalske samfunnet. Nesten hver generasjon har vært krigere, forsvart landet mot inntrengere. En av Basajevs forfedre sloss mot de mongolske hordene som invaderte landet på 1400-tallet. Basajevs tipptippoldefar var en av Imam Shamils høyeste offiserer for 150 år siden, og hans bestefar sloss mot bolsjevikene.

For 74 år siden reiste Fridtjof Nansen gjennom Tsjetsjenia og Kaukasus. Det var en relativt fredelig periode i republikkens historie, etter revolusjon og borgerkrig, men før Stalins undertrykkelse for alvor begynte. På Nansens tid er historiene om Shamil i høyeste grad levende, og boka «Gjennom Kaukasus til Volga» er i store deler viet historien om den utrolige krigsherren:

«Og som de fleste store ledere av menn, var han en ypperlig skuespiller, og ved sin ro, sin fromme profetiske opptreden, sit asketiske liv, sin tilbaketrukkethet så folket sjelden fikk se ham, og sine lange ensomme grublerier med profeten og Allah, omga han seg med en mystisk glorie som Allahs utkårne og Muhammeds stedfortreder; og han vant en merkelig makt over sinnene,» skrev Nansen.

Slike tanker gjorde den fryktløse skiløper seg i fjellene som hadde tilhørt den fryktløse kriger. Et land der menn var menn, og Nansen gjorde seg flid med at det skulle skinne gjennom at han så absolutt betraktet seg som en av dem.

Imam Shamil slapp unna russernes jerngrep mange ganger. I 1939 var han omringet sammen med 4000 menn, kvinner og barn i landsbyen Akhulgo. Tsjetsjenerne var innestengt i landsbyen i to måneder før russerne til slutt stormet den. Samtidige beretninger forteller om tsjetsjenernes dødsforakt, der kvinner og barn kastet seg mot russernes bajonetter:

Mødre drepte sine barn for at de ikke skulle falle i russernes hender, forteller en samtidig beretter. Og Shamil?

Jo, Shamil kjempet i fremste rekke, men da han så at det gikk mot slutten tok han med seg sin sønn ned i en fjellkløft, sendte en flåte med dukker ned elva fra fjellkløfta for å avlede de russiske vaktene, og kom seg unna.

Selv om Shamil ikke var blant de døde, trodde russerne de endelig var kvitt ham. Men nei. Uten menn og uten penger forlater Shamil og hans sønn Akhulgo. Men et år etter er krigerpresten mektigere enn noen gang, og holder det gående i 20 år til. Hans spesialitet på slagmarken er de hurtige, overraskende angrepene, gjennomført med en brutalitet og fanatisme som overgår fiendens.

Shamils herskerteknikk er legendarisk. I 1843 er folket krigstrøtte, og noen ledende menn vil be Shamil om å inngå et kompromiss med russerne. Men mennene tør ikke selv å legge fram forslaget for ham, så de overtaler Shamils mor til å være budbringer. Moren kommer med forslaget som truer Shamils autoritet som leder.

Hva gjør Shamil? Han murer seg inne i moskeen i tre dager. Den fjerde kommer han ut, utslitt av bønn og meditasjon. Han sier at Allah har befalt at budbringeren - hans egen mor - skal straffes med 100 piskeslag. Moren blir lagt på en benk, men besvimer etter fem slag. Da tar Shamil av seg skjorta si og befaler mennene sine til å gi ham - den skyldiges sønn - de resterende 95 slagene.

Da han er ferdig tar han på seg skjorta og befaler de kompromissvillige menn å ri hjem og fortelle det de har sett. Han verken dreper dem eller stikker øynene deres ut, slik de fleste trodde han ville gjøre. Sånn ble, slik Nansen sier, Shamil en leder av menn.

Hvorfor er dette viktig? Fordi historien lever i Tsjetsjenia. Historier som dette er fortsatt virkelige. Den sterke klankulturen som gir minimalt innsyn for fremmede, og maksimal lojalitet innad, lever. Derfor er den politisk viktig.

Forfatteren, soldaten og pasifisten Leo Tolstoj tjenestegjorde i Tsjetsjenia fra 1851 til 1853, i Shamils glanstid. Og Tolstoj, som hadde medfølelse med tsjetsjenerne, beskriver i romanen «Kosakkene» en gruppe tsjetsjenere etter et angrep på en kosakk-landsby:

«Ingen snakket om hatet mot russerne. Følelsen alle tsjetsjenerne hadde, både unge og gamle, var sterkere enn hat. Det var ikke hat, men de nektet å anerkjenne disse russiske hundene som mennesker. De hadde et ønske om å ødelegge dem, som ønsket om å ødelegge ei rotte, giftige edderkopper, ulver. Og det var en nødvendig del av deres selvoppholdelsesdrift.»

Hver tredje tsjetsjener ble drept under den store krigen i Kaukasus, som endte med at Shamil ble tatt til fange i 1859. Men folkets ulykke var ikke slutt. Med jevne mellomrom har det vært sammenstøt og massakrer, og i 1944 den store deportasjonen. Hver fjerde tsjetsjener ble drept da Stalin utpekte nettopp denne folkegruppa til å tvangsdeporteres til Sentral-Asia.

I løpet av noen dager var 400 000 mennesker tvangsflyttet til det fjerne og kalde Kasakhstan. De som ikke ville - og mange andre - ble drept på stedet. Først etter Stalins død, i 1957, kunne de flytte tilbake. De fleste døde av kulde og sult, og historiene om deportasjonen føyer seg inn i rekken i tsjetsjenernes levende lidelseshistorie. Dagens tsjetsjenske ledere husker enten selv deportasjonen eller har foreldre som har fortalt om den.

Det er denne levende historien om usannsynlige heltedåder og ubeskrivelige overgrep russerne nå står ansikt til ansikt med utenfor hovedstaden Groznyj. De russiske politikernes holdning er preget av forakt og russisk krav om underkastelse. Typisk for holdningen var en statue av general Jermolov som ble reist i Groznyj i 1949, da byen var tom for tsjetsjenere. Jermolov var en av generalene Shamil drev til vanvidd, og på statuen sto det: «Det er ikke noe folk under sola som er mer nederdrektig og svikefullt enn dette.» Statuen ble revet da Sovjetunionen begynte å gå i oppløsning, i 1989.

Det var ingen dristig spekulasjon Nansen kom med for 74 år siden, da han tok farvel med Shamils storslåtte fjell. Men den viste seg å bli desto mer korrekt.

«Ja, hvad har ikke disse fjellene vært ufølsomme vidner til av eventyr, kamp, slit, rov, opofring, myrderier, grusomhet, kjærlighet, sorg, og så slit igjen. Vi strever alle, kjemper, lever, lider, og om hundre år? Fjellene er der, de samme; men menneskene, deres planer, deres drømmer?» funderer Nansen.

For i Tsjetsjenia gjelder ikke den hamsunske formodning, den om at: «Om hundre år er allting glemt.»