Den uløste politi- konflikten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg glemmer aldri hvordan tidligere LO-leder Yngve Hågensen måtte gå kanossagang blant tillitsvalgte EU-motstandere i fagbevegelsen den gang LO bare hadde fått gjennomslag for to av 15 krav til EØS-avtalen. Venstreopposisjonen hånte ham på forbundslandsmøte etter forbundslandsmøte, inntil Hågensen eksploderte på talerstolen i Folkets Hus og tok dem i skole: Han viste til at de alle var tillitsvalgte og dermed hadde erfaring fra forhandlinger. Var det noe de burde ha lært, var det at det ikke er mulig å få gjennomslag for alle krava. «Da må dere tru på julenissen!», sa Hågensen og presiserte med kraftfullt stemmevolum at det var «ålreit en gang iblant, men f… ikke hver dag!»

Det er lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, som nå får den gamle episoden til å stige opp fra hukommelsens innerste kammer. Han har spilt høyt i et år og hadde en solid gevinst på hånda natt til i går, men valgte å si nei. Han hadde definitivt ikke fått gjennomslag for alle krava og kan heller ikke ha villet ta lærdom av Hågensens forhandlingsrealisme. Den var riktignok politisk motivert ved at Hågensen selv var usvikelig EU-tilhenger og nok ikke sto altfor steilt på krava. Det gjør Johannessen i en slik grad at selv garvede fagforeningsledere jeg har snakket med, mildt sagt undrer seg.

Johannessen sa nei til en avtale som innebar 40 000 kroner mer i lønn i året for over 6 000 av sine medlemmer. Hans nei fant sted i et år hvor svært mange i privat sektor takker pent til én krone mer i timen, og atskillige klubber faktisk sier krona fra seg for å berge arbeidsplassen.

Motytelsen fra de organiserte polititjenestemennenes side skulle være at de godtok regjeringens unntak fra arbeidsmiljølovens hvilebestemmelser og en utvidelse av den ukentlige arbeidstida med en time. Utvidelsen ville økt politiets kapasitet med 230 årsverk. Den ressursen ville myndighetene forsikre seg om at de kunne nyttiggjøre seg fullt ut.

Lenge så det ut til at det bar mot en løsning. Det snakkes om «millimeter» og «en hårsbredd» fra at man kunne undertegne protokollen og la arbeidsfreden senke seg over politisektoren. Men nei.

Denne saken handler selvfølgelig ikke bare om en kravstor Johannessen og uforsonlige og gjerrige statsråder. Det handler dels om økonomiske motstridende interesser. Politiet er misfornøyd med sine lønns- og arbeidsforhold. Det har de fortalt oss i over et år gjennom svære kampanjer, skremmende demonstrasjoner og utallige opptredener i riksmediene. Justisdepartementet og Politidirektoratet har åpenbart ønsket å komme polititjenestemennene i møte. Et tilbud om lønn og kompensasjon på 40 000 kroner er et talende bevis for det. Men de ønsker naturligvis å få mest mulig ut av de 335 millioner kroner som ble lagt på bordet.

Det var der det skar seg. Regjeringen ville ha mer igjen for pengene. De ansattes organisasjoner, LO, Unio, YS og Akademikerne, ville ikke godta betingelsene.

Men det handler også om en merkelig forhandlingsprosess. Først ble forhandlingene mellom Politiets Fellesforbund og Politidirektoratet brutt fredag. Så ble det tatt initiativ til nye runder, basert på en skisse. Partene gikk i gang igjen med nye sonderinger. Man ble enige om pengesummen. Man trodde det var enighet om kompensasjonsordninger for nødvendige unntak fra hvilebestemmelsene. «Alle» trodde løsningen var i boks. Man så ut på den lyse sommermorgen og konstaterte at temperaturen selv natterstid var godt over 20 grader. Man så for seg pressekonferansen med smilende statsråder og fagforeningsgeneraler i morgensol med rikspressen til stede.

Men så: Det var bare et par haker ved opplegget. Staten ville tilbake til start når det gjaldt kompensasjonsbestemmelser og nøkkelformuleringer. Staten forkastet premissene som de siste sonderingene var bygget på. Da kastet arbeidstakerorganisasjonene kortene. Og det som skulle blitt en fjær i hatten for så vel justisminister Knut Storberget og PF-leder Arne Johannessen, ble i stedet en fortsettelse av en totalt ødeleggende krig.

Regjeringen kan nå vise til at den hadde god grunn til å utforme en forskrift om unntakene fra arbeidsmiljølovens hvilebestemmelser. Uten den hadde politiet utvilsomt utnyttet det faktum at det ikke lenger forelå en avtale som hjemlet arbeid som brøt med arbeidsmiljøloven. Det ville blitt en het sommer i mange betydninger av ordet. Nå kan arbeidsgiverrepresentanter i politiet beordre sine tjenestemenn med hjemmel i forskriften. Det kan innebære at det totale kaos er unngått.

Men den ødeleggende konflikten er ikke unngått. Vi er alle vitne til at justismyndighetene ikke har kontroll på politistyrken.

Vi ser at polititjenestemenn i battledress er mer lojale overfor Johannessen enn overfor Storberget og Killengreen. Det er ikke helt Honduras, bare nesten.