Den ulydige

Fenomenet Ole Kopreitan runder 70.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selveste ikjøtinga av landets politiske nei-bevegelser, Ole Kopreitan, Ole Kopp blant venner, er et velkjent innslag i Oslos hovedgate. Der har den etter hvert hvitskjeggete mannen tilbrakt mesteparten av sitt politiske liv, siden 1975 trillende på den berømmelige barnevogna fullastet med løpesedler, brosjyrer og buttons med slagord for, eller mot, de sakene han til enhver tid har brent for. Og de har ikke vært få.

I morgen runder han 70 og blir hyllet på mange vis, bl.a. med et lite festskrift med den megetsigende tittel «Det er for seint å være pessimist nå». Sist i boka intervjues han av journalist Lise Winther som har tatt det kløktige grep å la innholdet i overvåkningspolitiets mappe om Ole Kopreitans virksomhet danne en nærmest kronologisk oversikt over hans meritter, og dermed også over nær samtidshistorie. Det er latter- og tankevekkende lesning.

«Yrkesdemonstrant» har overvåkningspolitiet skrevet over sammendraget først i mappa der han presenteres som «aktiv fra 1961 på venstresiden. SUFs første formann. Meget aktiv i NTA (Nei til Atomvåpen red. anm.), fredsbevegelsen m.m.» Kronologien starter med den tyske forsvarsministeren, Franz Josef Strauss’ besøk i Norge i 1961. I nærheten av Skedsmokorset klarte ei gruppe ungdommer å stoppe hele kortesjen mens de bar plakater og skrek «Heraus mit Strauss». De ble bedt av politiet om å fjerne seg fra veibanen. «Som svar på dette oppfordret en av demonstrantene, senere identifisert som Ole Kopreitan, f. 19.9.37, de andre om å legge seg ned på veien», ifølge referatet i mappa.

Det var begynnelsen på et innholdsrikt rulleblad som omfatter protestaksjon mot beslutningen om å nekte den østtyske storhopperen Helmut Recknagel å komme til Holmenkollen, demonstrasjoner mot Fellesmarkedet, en etter hvert sentral rolle i Folkebevegelsen mot EEC, anti-Franco-demonstrasjoner, mot NATO-aksjoner, Vietnamdemonstrasjonene, og ikke minst Madserud-demonstrasjonene i mai 1964 hvor Kopreitan var med og stormet banen og stoppet tennislandskampen mellom Norge og Sør-Afrika. Slik ble han en av de første som satte kampen mot apartheidregimet på den politiske dagsorden. Stor oppsikt vakte han også på 17. mai festen på sitt hjemsted Eidsvold i 1970 der han kjørte rundt med flagget til den vietnamesiske frigjøringsbevegelsen FNL på biltaket. Han ble stoppet av lensmannen, fratatt førerkortet, internert til arrangementet var over og utvist til Oslo.

I dag oppfattes nok prestesønnen mer som en vennlig eldre herre med klare meninger, enn som en trussel mot det bestående. Den enkeltsak han først og fremst har slåss for er kampen mot atomvåpen. Han er Nei til Atomvåpens store profil her til lands og skal ha sin rettmessige del av æren for at 90 prosent av det norske folk er imot atomvåpen. Men jobben er ikke gjort. Nye kaldluftsfronter er i ferd med å dannes mellom stormaktene, samtidig som terroristorganisasjoner, ustabile stater og diktaturer utgjør den kanskje største atomtrusselen i dag. De internasjonale grasrotbevegelsene mot atomvåpen som Ole Kopreitan er en del av, står fortsatt overfor enorme utfordringer.