Den uregulerte verdensøkonomi

Det fullstendige fraværet av regulering av den internasjonale pengeflyten er blitt en av de største truslene mot utviklingen og stabiliteten i verden. Etter flere tiår med rop om stadig mer liberalisme, tar flere og flere til orde for reguleringer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Virkemidler for å sikre et minimum av kontroll med kapitalmarkedene finnes. Spørsmålet er om noen nasjon tør å sette dette på dagsordenen til de store internasjonale organisasjonene. Jeg har lagt inn en interpellasjon i Stortinget der jeg utfordrer statsministeren til å bruke Norges plass i FNs sikkerhetsråd til å foreslå reguleringer av den internasjonale turbokapitalismen.

I 1997- 98 så vi de hittil klareste eksemplene på hvor galt det kan gå når spekulasjonsøkonomien slår seg helt løs. Tilsynelatende solide økonomier i Sørøst-Asia, Mellom-Amerika og sågar i Europa ble satt under press. Uten noen egentlig realøkonomisk begrunnelse ble lokal valutaer presset i kne, og de store internasjonale kapitalspekulantene stakk av med eventyrlig fortjeneste. Resultatet ble store gevinster for spekulantene - mens alle andre tapte.

Starten

Verst gikk det utover folk i de landene som ble rammet direkte, men dette var også starten på en global finanskrise, som vi også merket i Norge - bl.a. gjennom økt rentenivå og nedgang på Oslo Børs.

Spekulasjonskapitalismen er et spill der sjansene for å vinne øker med størrelsen på kapitalen en disponerer. Allerede i 1995 ble det kjøpt og solgt valuta for rundt 1300 mrd. dollar daglig. Et nesten ufattelig tall som utgjorde 70 ganger verdien av den internasjonale handel. Med slike summer i omløp er det kun de virkelige tungvekterne i de internasjonale kapitalmarkedene som har mulighet til å påvirke utfallet - og dermed innkassere potten.

Spekulantene

Globalt er dette en av de viktigste hindringene for utvikling i den 3. verden. Det er særlig fattige land som er sårbare for spekulantenes press. For å unngå å komme i spekulantenes søkelys fører man en såkalt ansvarlig økonomisk politikk, pådyttet av Verdensbanken og IMF. Dvs. at man kutter i bevilgninger til skole, helsevesen og infrastruktur - nettopp de faktorene som kan bidra til vekst på lang sikt. På denne måten rammes de fattigste dobbelt.

Eller som det heter i en FN rapport. «Verdensbanken og IMF skulle være buffere for å beskytte utviklingslandene, men deres nyere historie viser at de er har blitt institusjoner for resirkulering av gjeld - ikke ressurser.»

Nettverk

Internasjonalt er kritikken og diskusjonen om hvordan man skal hindre turbokapitalismen økende. Klarest har dette kommet til uttrykk i grasrotbevegelsen Attac, som er Europas hurtigst voksende organisasjon. I tillegg til å stå i spissen for folkelige demonstrasjoner mot spekulasjonsøkonomien har man bygd opp et nettverk av organisasjoner, forskere, fagforeninger og enkeltpersoner, som siden starten i 1998 har samla over 25000 medlemmer. I januar ble den svenske avleggeren av Attac stifta, og det arbeides med å få til en snarlig etablering i Norge.

Attacs idé er å gjøre det mulig å føre en fornuftig økonomisk politikk, for sosial og økonomisk trygghet. Deres viktigste krav er innføring av en liten avgift på internasjonale valutatransaksjoner, høy nok til å gjøre spekulasjon ulønnsomt, men lav nok til at den ikke i særlig grad vil hindre handel. Dette ble første gang foreslått av nobelprisvinneren i økonomi, prof. James Tobin. I tillegg foreslår Attac at det bør arbeides internasjonalt for å bekjempe skatteparadiser og gjeldslette for utviklingsland.

Bruke aktivt

Norge lyktes i fjor høst å bli innvalgt i FNs sikkerhetsråd, etter en lang og kostbar valgkamp. Dette kan være vel anvendte ressurser, dersom vi bruker innflytelsen denne plassen gir aktivt.

Jeg utfordrer derfor statsministeren til å klargjøre om Norge vil bruke plassen i Sikkerhetsrådet aktivt for å fremme krav som kan gjenvinne noe av den politiske styringen med økonomien. Eller som tidligere statsminister Ingvar Carlsson i Sverige sa det når han lanserte forslaget om et toppmøte i FN-regi om tiltak mot spekulasjonsøkonomien: «Hvis sosiale hensyn skal prege verdensøkonomien, kreves det helt annerledes handlekraftige institusjoner. Et styrket FN må legge rammene for Verdensbanken og pengefondet, og dra U-landene inn i styringen av den globale økonomien.» Det er også Norges utfordring i Sikkerhetsrådet!