Den usynlige elefanten

Rettens oppgave er å komme fram til sannheten, men hva er egentlig sannheten om en forbrytelse?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAUTAMA BUDDA fortalte en liknelse om tre blinde menn som skal beskrive en elefant. Den ene tar tak i øret, og erklærer at elefant, det er noe stort og flatt. Nei da, sier den andre, som holder i snabelen, den er lang og myk. En tredje famler langs dyrets side, og påstår at elefanten tvert imot er stor som et fjell og meget bred.

Det bestialske mordet på Benjamin Hermansen 26. januar i år er forvandlet til en usynlig, men altoverskyggende elefant i Tinghusets sal 227 i Oslo. For de tiltalte, vitnene og etterforskerne er forbrytelsen like motsetningsfull og mangetydig som den mer håndgripelige elefanten var for de blinde mennene. Mens vitnene må forsikre at de skal forklare seg sannferdig, har de tiltalte ikke engang plikt til å forklare seg. Alle har gjort det, men det norske rettssystemet krever ingen forsikring av dem. De oppfordres bare til å forklare seg sant - og sannheten er mangfoldig og tvetydig.

DEN RETTSPSYKIATRISK sakkyndige spurte tiltalte Jahr om han kunne definere forskj ellen på rett og galt. «Det kommer nå an på situasjonen. Det kan jo være greit å ljuge en gang iblant,» svarte han - nokså presist må vi vel kunne si. Ingen, heller ikke de tiltalte, gir inntrykk av at det var rett å myrde en tilfeldig 15-åring med kniv, men hva var egentlig «situasjonen»?

Den eneste uomtvistelige gjerningsmannen, Jahr, ble av psykiaterne betegnet som en «stakkar». Han er blitt sviktet av både foreldre og barnevern, og selv om han hadde venner av ulik etnisk opprinnelse, knyttet han seg til det nynazistiske miljøet. Det ga den beskyttelsen han aldri tidligere hadde opplevd. Rettspsykiateren syntes synd på Jahr - noe som ikke er vanskelig å forstå. Verken han eller andre er identisk med sine handlinger, er de aldri så grufulle.

VAR DET BARE JAHR som drepte Benjamin? De tiltalte påstår det, i alle fall i retten. Veronica Andreassen satt i bilen, men hva gjorde Nicolai Kvisler? Ifølge ham selv og Jahr løp han etter Benjamins venn et kort stykke. Det benekter vennen. Andrea ssens politiforklaring kan tolkes som at han spilte en aktiv rolle i drapet. I så fall kan det ha vært to kniver inne i bildet, og ikke bare den ene som Jahr var bevæpnet med.

Dette skulle vel være mulig å finne ut, tenker man kanskje. Om de tiltalte forklarer seg sprikende, bør tingene tale mer entydig. De snakker ikke selv, men må fravristes sine hemmeligheter gjennom analyser. Rettssalens sannhet er imidlertid verken matematisk eller et laboratorieprodukt. Benjamin hadde tre stikk på kroppen. To av dem er avsatt med samme redskap. Det tredje er vesentlig smalere og kan stamme fra et annet redskap - om da ikke alle er laget av det smaleste. Det er nesten usannsynlig, men ikke desto mindre mulig. Derfor ville den rettsmedisinsk sakkyndige ikke helt gi slipp på teorien om ett våpen. Ingen kniv er funnet. Bilen er funnet og undersøkt, men der var ingen tekniske spor, ikke engang blod, selv om Jahr skal ha tørket kniven av på et teppe i bilen. Men mord var det.

DET FINNES VITNER til selve ugjern ingen, andre kom til åstedet umiddelbart etterpå - men setter vi deres vitneutsagn opp mot hverandre, er vi igjen inne i Buddhas liknelse. Selv de som insisterer på at de forteller det de har sett, har sett helt forskjellige ting. Et ektepar som bor i blokka rett ved, så ut av samme vindu, men den ene fortalte at to stykker overfalt en tredje, den andre at en satt over en annen og slo eller stakk, mens en tredje og fjerde person løp fra stedet. Dette er verken rart eller overraskende; øyenvitner er langt fra pålitelige. Hva ser vi når vi ser - og hva husker vi fra et sjokk?

Ingen av de tiltalte kjente Benjamin, ingen påstår at han hadde provosert dem. Ble han galt offer for en eller annen dunkel gjengjeldelsesaksjon, eller var ugjerningen motivert av at han ikke var like hvit i huden som de andre? Et av vitnene har antydet at Kvisler advarte henne om at noe ville skje «i slutten av måneden». Mordet ble begått kvelden før den internasjonale Holocaust-dagen. I den grad dette har betydning, trekkes igjen Kv isler inn i handlingen, selv om det ikke kan bevises at han fysisk var i nærheten av Benjamin. Anklagen gjelder ikke bare drap, den gjelder rasistisk motivert drap.

DOMMERNE KJENNER bare det som kommer fram i retten. Gjennom sine advokater har de tiltalte tilgang til hverandres forklaringer og alt vitnene har sagt i politiavhør. Likevel fastholder de sine egne historier. Hvert nytt vitne bidrar til å kaste lys, eller mørke, over det landskap som må kalles sannheten om forbrytelsen - og retten skal ta stilling til den forvirrende figuren som framkommer. Men det skjer ikke før aktor og forsvarere har holdt sine prosedyrer rett over nyåret. Og de vil alle insistere på å kjenne den usynlige elefantens endelige skikkelse.