Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den usynlige freden

Tragedien i Kosovo drives denne uka videre etter fire spor: En utvidet luftkrig. En ny oljeboikott av Jugoslavia. Interessante politiske signaler fra Beograd. Og nye diplomatiske framstøt for å finne en fredelig løsning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Luftkrigen har allerede vist sin begrensning som virkemiddel i fredens tjeneste. Sanksjoner har også en lei tendens til ikke å virke eller å ramme andre enn deres egentlige mål. Signalene fra visestatsminister Vuk Draskovic i Beograd er lovende, men det er usikkert hvilken rekkevidde og betydning de har. Det fjerde sporet - et intensivert diplomati for å oppnå krigens mål - kan derfor ikke undervurderes.

  • Fredrik den store hadde muligens rett i at diplomati uten militærmakt er som et janitsjarorkester uten instrumenter. NATOs strategi var opprinnelig tuftet på slike synspunkter. På den annen side har fem ukers krig vist at militærmakt uten diplomati er like effektfullt som når en full mann tyvlåner slagverket i orkesterpausen. Fredelig blir det ikke.
  • Angrepene mot Jugoslavia tar mer og mer karakter av en totalbombing med det indirekte mål å styrte president Slobodan Milosevic. De har hatt store menneskelige omkostninger og ført til betydelige materielle skader, som med tida må dekkes over NATO-landenes sivile budsjetter. Situasjonen for flyktningene er fremdeles ute av kontroll, både i og utenfor Kosovo. Når luftkrigen nå trappes opp, er det derfor to sentrale spørsmål som må stilles på nytt: Vil strategien virke? Er jagerfly og krysserraketter, eller for den saks skyld de mer apokalypsepregede planene om en panserinvasjon av Jugoslavia, egnet til å nå krigens mål om fred i Kosovo?
  • Planene om en oljeblokade mot Serbia og Montenegro er en erkjennelse av at krigen i seg selv ikke virker etter hensikten. Men en blokade kan skape flere problemer enn den løser, ikke minst fordi den vil være et nytt tilbakeslag for det pressede demokratiske regimet i Montenegro. Håndhevelsen av blokaden kan sette NATOs forhold til Russland og til folkeretten på nye, harde prøver. Innad i Serbia kan sanksjonene føre til en ytterligere pervertering av den bandittbaserte økonomien som ble skapt under årene med FN-sanksjoner.
  • Da gjenstår diplomatiet, det som ikke virket da NATO og Jugoslavia drev hverandre stadig lenger inn i en voldsspiral det nå er vanskelig å bryte ut av ved egen hjelp. I krigens første fase satte NATO fem såkalte minimumskrav til Jugoslavia for å stanse angrepene: At alle militære styrker og polititropper i Kosovo måtte trekkes ut. At all voldsbruk måtte opphøre. At en NATO-ledet militærstyrke kan rykke inn i Kosovo når Milosevics styrker har trukket seg ut. At Milosevic må legge forholdene til rette for en sikker tilbakeføring av flyktningene. At kosovoalbanerne må gis selvstyre i Kosovo.
  • Disse kravene vil sette dagsorden for diskusjonen når FNs generalsekretær, Kofi Annan, i morgen drar til Moskva for å møte Russlands spesialutsending til Jugoslavia, Viktor Tsjernomyrdin. Annans egne krav ligger tett opp til NATOs merkesteiner, med den viktige forskjellen at han går inn for en militær styrke under FN-kommando. EUs fredsskisse, utarbeidet av det tyske formannsskapet, bygger på FNs og Annans forutsetninger.
  • Spørsmålet er om Milosevic er villig til å gi noe som helst. Til nå har NATO avvist alt annet enn en militær styrke under alliansens egen kommando. Denne posisjonen kan og bør stå for fall. Men NATO kan ikke godta noe mindre enn en stor, væpnet og slagkraftig FN-styrke med deltakelse fra flere av alliansens medlemsland og et mandat som strekker seg flere år fram i tid. I første omgang forutsetter dette enighet mellom NATO, FN og Russland. Til gjengjeld kan diplomatisk press igjen bli mer effektivt enn en krigføring som i seg selv aldri kan føre til fred.