Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den veldige stillheten

Statsledere står i kø for å bukke for den røde keiseren i Beijing. Også vår egen utenriksminister bøyer nakken, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTENRIKSMINISTER Jonas Gahr Støre hadde knapt rukket å lande i Beijing før han senket alle ambisjoner som gjelder menneskerettigheter. Skal man tro Støre må Kinas politiske ledelse være mer delikat og skjør enn Ming-porselen. Ifølge NRK sa Støre at resten av verden ikke må presse for hardt på for å kreve at menneskerettighetene i Kina bedres. Rett nok pekte han også på at disse rettighetene er universelle, men la til at vi må ha respekt for hvor Kina kommer fra og at det har skjedd framskritt. Ingen skal si at ministeren mangler press i buksa eller sølv i tunga.

UANSETT MOTIV er Støres uttalelser representative for den vestlige verdens nye og ærbødige holdning til den økonomiske kjempen i øst. I takt med en økonomisk vekst verden knapt har sett maken til, blir det stadig viktigere å ikke tråkke dragen på halen. Kina er i dag verdens fjerde største økonomi og kan om kort tid være nummer to. Det gjenspeiles i regjeringens Kina-strategi som bygger på tre prioriteringer: Fremme av norske næringsinteresser, klimapolitikken og utvikling av menneskerettigheter, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling.

STØRES UTSPILL i går forteller klart at hovedtyngden ikke vil ligge på menneskerettigheter. Kanskje er det like greit at en norsk utenriksminister for en gangs skyld er ærlig og sier tingene som de er. Denne type åpenhet er dessuten nødvendig for at den nye realistiske og interessedrevne utenrikspolitikken skal være forståelig. Norge er som andre vestlige land: Vår innsats for menneskerettighetene er minst der vi har viktige økonomiske og politiske interesser. USAs og Europas investeringer og handel med Kina er nå så avgjørende at alt annet kommer i andre eller tredje rekke. Det veldige landet omgis av en veldig stillhet når det gjelder demokrati, rettsstaten og andre menneskerettigheter.

SANNHETEN ER ganske enkelt at Vesten foretrekker politisk stabilitet i Kina framfor demokratiske eksperimenter. Kombinasjonen av enorme investeringer og landets betydning for verdensøkonomien, slår uten andre og mer ideelle mål. Dessuten finnes en underliggende sensitivitet som de historieløse ikke får føling med. Går vi 300 år tilbake i tid hadde verden tre økonomier som grovt sett var like store: Kina, India og Europa. Den industrielle revolusjonen la grunnlaget for den moderne imperialismen og en ydmykelse av det kinesiske riket som aldri er glemt. Verdens første avanserte sivilisasjon er tunghørt når Vesten vil belære den om verdier og politikk.

ET BAKTEPPE som dette gjør arbeidet for menneskerettigheter tyngre, men ikke mindre viktig. Kina har i dag et politisk system hvor et maktfullkomment kommunistparti styrer en kapitalistisk økonomi. Selv om partiledelsen en gang iblant pynter sine utstillingsvinduer med demokratiske kniplinger, er det ingen tvil om hvor makten ligger. Den tåler ikke å bli utfordret. Slik fungerer de røde mandarinene i statssystemet som garantister for at vestlige investeringer får trygghet for sine profittmuligheter. Dette er likevel en overgangsfase. Kina kommer i lengden aldri til å bli en annenrangs satellitt som produserer billig for Vesten. Landets aggressive økonomiske og politiske framstøt når det gjelder kontroll med verdens råvarer, peker mot utviklingen av en ny supermakt.

DET ER I ET SLIKT perspektiv vi må vurdere den enorme vekten som legges på OL i Beijing. Jonas Gahr Støre toner det hele ned som et tre ukers arrangement. Jeg tror mer på professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, som i en artikkel i Aftenposten går i helt motsatt retning. Han sier at «Kina ønsker at de olympiske lekene skal bli et coming out-party for Kina som den nye ruvende stormakten, en siste markering av at landet er inne i det gode selskap etter massakrene på Den himmelske freds plass i 1989».

DEN IDEALE FORDRING er som regel sjanseløs mot livets mørke realiteter. Derfor skal vi ikke undre oss over at kynisme og god vilje ofte må sove i samme seng. Når Jonas Gahr Støre er redd for at press skal gi de kinesiske herskerne blåmerker, er det ikke første gang han praktiserer en myk tilnærming. Også i forhold til Russland går Norge på gummisåler. Det viktige økonomiske samarbeidet, ikke minst på energisektoren, må telle mer enn protester mot den gradvise avviklingen av demokratiet. Til gjengjeld fører vi krig for å innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan. Der har vi ingen økonomiske interesser.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media