«Denne volden må vi bekjempe»

Gravferden til politiførstebetjent Arne Sigve Klungland (53) ble en kraftig manifestasjon av at politifolk, politikere, lek og lærd vil ha et trygt og varmt samfunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STAVANGER (Dagbladet): Hundrevis av politibetjenter marsjerte mot Stavanger domkirke for å følge en høyt respektert kollega til hans siste hvile. Justisminister Odd Einar Dørum og politidirektør Ingelin Killengreen gikk i spissen.

Følget passerte blomsterhaugen der Klungland ble skutt og drept av en av ranerne mandag i den stille påskeuka.

Kulehull i et vindu i domkirka markerte nærheten til det rå og kyniske, men innenfor murveggene var det varme og omtanke som preget de sørgende.

Stavanger by stoppet opp noen minutter, det var tid for ettertanke og medfølelse. En politimann drept på jobb er ikke en privat sak.

Håp og liv

- De som ranet pengene, skal ikke få rane dette gode samfunnet fra oss. Drapet er et angrep på rettsstaten, det åpne og trygge samfunnet. Meningsløsheten og døden må ikke få det siste ordet, det må håpet og livet få, sa biskop Ernst Baasland.

Bisettelsen bar preg av at det ikke bare var en polititjenestemann som var drept. Arne Sigve Klungland var en lovens vokter som ivret for rettferdighet og verdighet. Han var opptatt av at også de kriminelle skulle behandles med respekt, Klunglands hjerte banket for de svake.

- Organisert kriminalitet har truffet oss med et voldsomt slag. Denne volden må vi bekjempe med de holdninger Klungland sto for, den menneskelige politimannen, sa politidirektør Ingelin Killengreen i sin minnetale.

Klunglands enke, Aslaug, fortalte om en god ektefelle og livsledsager som så fram til å bli politipensjonist. Han hadde tatt busssertifikat og hadde allerede kjørt til Ukraina med hjelpesendinger. Og han kjørte turister til Polen for at de skulle få oppleve konsentrasjonsleirene på nært hold.

I front

Sjefer og kolleger hyllet en hedersmann som var et forbilde og ideal. Når det kom til skarpe aksjoner, kunne Klungland si at «jeg går i front, dere har små barn hjemme».

Så ble han også drept på post. Tøffe politifolk bøyde sine hoder og tørket noen tårer. Domkirkeplassen var full av mennesker som det ikke var plass til i kirka. Der sto både advokater og stortingsrepresentanter, side om side med pene fruer fra Egenes og mer herjede ansikter fra samfunnets skyggeside.

- Byen har forandret seg, hvisket ei eldre dame som fulgte politiprosesjonen.