Der krigsforbryterne er helter

- Dersom jeg visste hvor Radovan Karadzic oppholder seg, ville jeg tatt strake veien dit, vasket hans føtter og kysset dem. Det sier Milko Radovanovic om mannen som dag og natt jages av store Nato-styrker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De to kameratene som begge heter Milko - begge skogsarbeidere og med etternavnene Radovanov (64) og Micov (57) - er sikre på at verken Karadzic (56) eller general Ratko Mladic (58) noen gang blir arrestert og ført til FNs krigsforbryterdomstol i Haag.

- Havner Karadzic i Haag, reiser jeg etter og melder meg frivillig. Er Karadzic en krigsforbryter, er jeg det også, understreker Milko Radovanov, og tar et nytt glass av det lokale plommebrennevinet slivovitsj.

- I år er jeg mer bekymret for plommehøsten enn for at Karadzic og Mladic skal bli tatt, skyter Milko Micov inn.

Klappjakt: Det er helgedags formiddag på butikken til unge Micov (21), som er en av de få unge som er blitt igjen i landsbyen Celebici, på 1200 meters høyde, lengst sørøst i Republika Srpska, helt på grensa til Montenegro.

Det er her i Celebici franske og tyske SFOR-styrker de siste uker og måneder har gjennomført flere store aksjoner med helikopter, panservogner, nattkikkerter og all verdens moderne elektronikk for å spore opp Karadzic. Eller i hvert fall forstyrre det forsyningsnettet SFOR mener at han har i disse traktene.

Hver eneste by og landsby i området er dusjet med løpesedler med portrettene til Europas to mest ettersøkte krigsforbrytere, med løfte om fem millioner dollar i belønning til den eller de som gir tips som fører til at de blir arrestert. «Ring 066 222-305», står det på sedlene.

Foreløpig til ingen nytte. Selv om de fleste i denne gjenstridig delen av Bosnia-Hercegovina kunne trengt pengene.

I Celebici som i nabolandsbyene er folk mest opptatt av hvordan de skal skaffe mat til neste dag og helst noen konvertible mark, som valutaen her heter.

Tora Bora: Celebici gir inntrykk av å representere verdens ende. Men det har ikke alltid vært slik, skal vi tro Milkoene, som har sans for de store historiske linjer.

- Mine forfedre pleide å si at når hanen gol i Celebici, kunne han høres i tre land, i Serbia, Tyrkia og Østerrike, humrer Milko den eldste.

Nå høres hanen over til nærmeste dal i Montenegro, med sin uendelighet av huler og klipper. Balkans Tora Bora. Kanskje sitter Karadzic og Mladic der og ler av SFOR-soldatene og sjefsanklager Carla del Ponte i Haag i det flate Nederland?

Kanskje har Karadzic latt skjegget gro og søkt tilflukt blant ortodokse munker i Bosnia eller i Hellas, der han sitter og skriver på nye bøker? Han har nettopp utgitt en komedie, som alle snakker om, men ingen har lest.

- Nei, han er i Sør-Amerika eller Spania, sier andre.

Nye okkupanter: Hva som er løgn og hva som er virkelighet, er ikke godt å si. I Celebici er sannheten annerledes. Som den at kroater og muslimer er fødte som forrædere - som gikk i enten tyrkernes, tyskernes eller italienernes tjeneste.

I dag er SFOR-soldatene de nye okkupantene, hevder lokale innbyggere.

- Se hva SFOR har gjort, sier en gammel kone. Hun peker på ruinene av et sprengt hus et steinkast fra den vakre landsbykirken med statuene av to lokale partisanhelter utenfor.

Merkelig hvor fort ruiner kan gro til. Det var vel huset til en av de få muslimske familiene som bodde i Celebici.

- SFOR-soldatene kommer hit med helikoptre om natta. De brøt kirkedøra. Ungene detter ut av sengene i skrekk, forteller Milko den yngste. Han tar en ny slurk av slivovitsjglasset på butikkdisken.

Fantomer: Mens Slobodan Milosevic sitter hjertesyk på tiltalebenken i Haag, er Karadzic og Mladic levende legender. De er som fantomer, som svever over de mørke skogene og fjellene. Legendestatusen er betinget av at de ikke blir tatt. Ingen har sett dem, heller ikke Milkoene. Og dersom de har, forteller de det ikke.

- Han er ikke her. Her er alt rolig. Bare innbyggerne i området får benytte grenseovergangen. Hadde Karadzic gjemt seg her, ville noen ha røpet ham etter et par-tre glass. Ikke av pengegriskhet, men fordi de ville sprukket av stolhet. Alle her i området ville sett det som en ære å gi Karadzic husly, sier grensevaktposten Vinko (25). Han har oversikt, ikke bare fra grensebommen han passer, men også når han svever over fjelldalene i hangglider på fritida.

- Karadzic har penger. Kanskje har han undergått en plastisk operasjon, spekulerer grensevakta. Han forsikrer at han aldri deltok i krigshandlingene i Bosnia fordi han var politielev i Banja Luka. Nå har han i tre år arbeidet for grensekommandanten i Hum, som er den nærmeste grenseovergangen av en viss betydning.

Kveldspils: Det er lørdag kveld i Foca, et par timers kjøring nedover den 42 kilometer lange bygdeveien fra Celebici. På restauranten «Mladica» serverer de velsmakende ørret. Et danseband spiller for en gruppe gymnasiaster som feirer sin voksenstatus. I nabolaget dundrer blandingen av amerikansk pop og serbisk turbofolk fra diskotekene. På Mladicas terrasse nyter fem tyske SFOR-soldater en kveldspils i all stillhet. SFOR-soldatene blander seg ikke med lokalbefolkningen. På veien bortenfor kjører SFOR-kolleger parulje.

For ti år siden fløt likene i Drina som renner gjennom Foca, elva som ble verdenskjent etter Nobelprisvinner Ivo Andrics roman om livet rundt brua i nabobyen Visegrad. Våren og sommeren 1992 var Foca helvetets forgård i Europa.

Her skal 3000 muslimer ha blitt sperret inne i det festningsaktige fengslet KP Dom. Lik hang ut fra brua, til skrekk og advarsel for andre muslimer som ennå ikke hadde kommet seg unna. Og som trofeer for seierherrene i måneder da blodrusen raste over Balkan. Det grønne elvevannet var farget rødt.

Omdøpt: 20000 bor i dag i et muslimfritt Foca, som på serbisk er omdøpt til Srbinje. Mange er flyktninger fra andre byer som muslimene overtok og renset på sin måte. Arbeidsløsheten er 80 prosent.

En tilreisende blir behandlet korrekt, men møtt med taushet i denne byen. Zeljko (17) og venninnene Vedrana, Daniela og Vesna (alle 16) hører til de få som snakker med fremmedfolk i Srbinje. De forteller om krigen, som gjorde Zeljko farløs og Vesna til flyktning i Stuttgart inntil familien ble sendt tilbake for tre år siden.

- Jeg var en flyktning der, og er en fremmed her, selv om jeg har fått gode venner i Srbinje, sier Vesna.

- Det er ingen framtidsperspektiver her, sier Daniela, som arbeider som kelner av og til.

- Politikk har brakt oss bare ulykke, sier Vedrana, som går i butikklære. Ulønnet. Også hun vil vekk, fordi hun må for å få arbeid.

Tidlig voksne: Politikk vil de helst unngå. Alle fire sier at de er vaksinert mot politikk. De vil heller prate om drømmen om jobb, moter, musikk og biler. Og om sex.

- Her er en one night-stand mer vanlig enn kjæresteforhold. I helgene drikker vi litt, røyker kanskje litt hasj. Men mest handler det om å ha nok til en cola, som vi nyter i timevis, sier Vesna.

Ungdommen i Srbinje blir tidlig voksne.

Men hva mener de om Radovan Karadzic og Ratko Mladic? Er de helter?

- Det hender vi spøker med temaet, som å spørre hverandre «har du sett Radovan?» sier Vesna.

- Karadzic er nok en helt for oss. Han og general Mladic forsvarte serberne. Ingen her ønsker at de skal bli arrestert, sier Vedrana.

PÅ JAKT: Tyske SFOR-soldater i landsbyen Celebici går fra dør til dør i jakten på krigsforbryterne. Men de får ingen hjelp, fordi her er Radovan Karadzic og Radko Mladic helter.