Der velferd er viktigst

Vern om velferdssamfunnet er viktigere for flertallet av svenske velgere enn krav om lavere skatter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STEM PÅ MEG og Ap «hvis velferd er viktigst», sa daværende statsminister Jens Stoltenberg, og tapte valget og regjeringsmakta så det suste i fjor høst. Om tre uker er det riksdagsvalg i Sverige, og der er både velferd viktigst og Ap's søsterparti, sosialdemokratene, fortsatt størst og på vei mot gjenvalg. Halvveis i en valgkamp uten store overraskelser og uten den temperaturen som ellers preger Sommer-Sverige, tyder det meste på at svenskene også ved denne korsvei foretrekker en sosialdemokratisk regjering. Slik har de stemt i valg etter valg de siste 70 åra, bare avbrutt av et par borgerlige episoder på 70- og 90-tallet. Et mer tålmodig, disiplinert og konservativt folkeslag finnes knapt. VALGKAMP ETTER VALGKAMP framstår som vedvarende politiske repetisjonsøvelser med de samme deltakerne ved de samme frontene, ett statsbærende arbeiderparti mot fire innbyrdes stridende borgerlige partier. Så også i år. Trass i at svenskene har verdens høyeste skattetrykk, trass i at Sverige de siste 30 år skal ha falt fra 4. til 17. plass på OECDs velstandsmålinger, trass i at deres næringsliv er uhyre konjunkturutsatt og at industriflaggskipet Ericsson ryster i sine grunnvoller, og trass i at landets trauste statsminister, Göran Persson, slett ikke vil love folket skattelette, så blir han og regjeringen gjenvalgt.

Økonomisk vekst tror Persson det skal bli, men den skal brukes til reformer som trygger velferden, sier han, og har fanget tidsånden i Sveariket. En omfattende måling fra to store opinionsinstitutt i samarbeid med stiftelsen Den Nya Välfärden viser at svenskene, sterkere enn foran valget for fire år siden, ønsker å verne om og bevare velferdssamfunnet. Gjennom å stille samme spørsmål nå som før valget i 1998, viser målingen bl.a. at andelen som slutter seg til påstanden om at «skattelette truer velferden» har økt med 14 prosentenheter, fra 28 til 42 prosent i løpet av disse fire åra. FOR MANNEN SOM SER på seg selv som Perssons borgerlige hovedutfordrer til statsministerposten, Bo Lundgren, lederen for Sveriges høyreparti, moderatene, er målingen en kraftig nesestyver. Hans parti har gått til valg på et løfte om svimlende 130 milliarder i skattelette, og opplever at det vekker liten gjenklang og begeistring.

Så kan man spørre seg, fra vår oljesmurte side av grensa, hvorfor ikke tidas markedsliberale strømninger har gjort også svenskene mer opptatt av egen vinning? Hvorfor foretrekker svenskene mer og bedre velferd framfor betydelige skattelettelser? EN AV HOVEDÅRSAKENE FINNES trolig i erfaringene fra det stålbad svenskene gikk gjennom på nittitallet. Det har satt dype spor. Den internasjonale lavkonjunkturen på slutten av åttitallet rammet landet hardt i form av økonomisk krise og massearbeidsløshet. Regjeringen Bildt (1991- 1994) forsøkte å ta grep, bl.a. ved å innføre den såkalte karensdagen i den svenske sykelønnsordningen. Men i krisens stund vendte velgerne tilbake til sosialdemokratene. I 1994 overtok regjeringen Ingvar Carlsson. I finansministerstolen tok Göran Persson plass, allerede da berømt for sine harde klyper. Usentimentalt og hardhendt gjennomførte han store og smertefulle kutt i offentlige utgifter. Barnetrygda ble redusert for første gang siden den ble innført på førtitallet, sykepengene og arbeidsledighetstrygda likeså. Akselererende arbeidsledighet og sviktende skatteinntekter raserte kommunenes økonomi og førte til nedskjæringer i skolen, barneomsorgen, helsestellet og eldreomsorgen.

Protestene var voldsomme, også fra regjeringspartiets allierte i LO, men gradvis fikk Persson og regjeringen kontroll med budsjettunderskuddet. Det ble «ordning och reda» i statsfinansene.NÅ MENER MANGE, også Göran Persson, at situasjonen i verdensøkonomien minner om det som skjedde på slutten av åttiåra. En ny krise kan være like om hjørnet, og da gjelder det å ha en regjering som kan holde orden i økonomien og trygge velferden, sier Persson. Det resonnementet har tydeligvis gått rett hjem i et svensk folkhem, som bebos av en stadig større andel offentlig ansatte med liten lønn og stort behov for god velferd. Så Lundgren må nok pakke ned sine løfter om 130 milliarder i skattelette og håpe på bedre tider.