Deres andre liv

Hvorfor flytter politikere inn i den virtuelle virkeligheten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FORRIGE UKE kunne den itali-enske ministeren for infrastruktur, Antonio Di Pietro, fortelle at han har gått til innkjøp av et stykke land på vegne av partiet han representerer. Det dreier seg om en øy, og den øya er å finne i en av de virtuelle verdenene som har dukket opp på nettet de siste åra. «Second life» er en verden der bare fantasien setter grensene for livsutfoldelsen, ifølge skaperne. Etter en del presseoppslag hittil å dømme, er det morsomste man kan finne på - når man har alle muligheter åpne - å investere i eiendom. Mye av oppmerksomheten rundt «Second Life» har handlet om at folk faktisk er villige til å betale ordentlige penger for fantasieiendom på Internett. Når den italienske ministeren nå har rykket inn i den kunstige verdenen, etter å ha kjøpt ei øy av en japansk dame for 1500 dollar, er det imidlertid ikke med håp om å tjene penger på det virtuelle eiendomsmarkedet. For Di Pietro er bare den siste i en rekke av politikere som har den politiske verdien av slike nettfellesskap.

SEGOLENE ROYAL, en innovatør når det gjelder mange typer nettbasert valgkamp, er å finne i «Second life.» Jean-Marie Le Pen har også forsøkt seg. Allerede i desember i fjor kjøpte han et lokale i et kjøpesenter i den kunstige virkeligheten. Hans tilstedeværelse vakte oppskjørtet oppsikt - det kulminerte i en av verdens første virtuelle politiske demonstrasjoner, rett og slett. Den virtuelle verdenen er nyttig som åsted for kommunikasjon omkring politikk, økonomi og sosiale forhold, mener den italienske minister Di Pietro. Hans øy, som i begynnelsen bare var utstyrt med et flagg, vil snart romme partikontorer, der partiets medlemmer kan holde møter eller ønske nysgjerrige besøkende velkommen. Han vil også arrangere intervjuer og pressekonferanser her.

MANGE DELER DI PIETROS an-alyse - Sverige har opprettet en slags ambassade i Second Life (og det finnes en mystisk, uoffisiell norsk ambassade som reklamerer for norske produkter, deriblant Alle Menn). Men ikke alle er begeistret for denne varianten av politisk nytenkning. I Frankrike har Nicolas Sarkozy kalt det «tåpelig» - for en fransk politiker er det ingen vits i å oppholde seg i et forum som består av 45 % amerikanere, mener han. Og mens man snakker om at opp mot 3 millioner mennesker har registrert seg i Second Life, er jo de fleste stort sett avlogget.

DET ER IMIDLERTID ikke så farlig - det viktigste for politikerne er å framstå som moderne, som en fransk kommentator forklarte til den spanske avisa El Pais nylig. Presseoppslagene i den virkelige verden er en gunstig bieffekt. Og det er ikke bare ministere for infrastruktur som kan nyte godt av de åpenbare terapeutiske effektene en virtuell politisk virkelighet kan ha. Mens det kan være tungt å få i gang store veiprosjekter og ambisiøse fjordbyprosjekter i den virkelige verden, skulle det meste være innen rekkevidde i den virtuelle. Prisene er fortsatt forholdsvis lave, og fraværet av tyngdekraft gjør mange prosjekter langt enklere å få gjennom enn i den besværlige virkeligheten.