Deres framtid

En generasjon av overbeskyttete Facebook-fantaster tar snart over amerikansk samfunnsliv. Det lover godt for demokratene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Unna vei, babyboomere og generasjon x’ere! Her kommer millennialerne, den største generasjonen i USAs historie. De er født mellom 1982 og 2003 med ferdigsydde puter under armene og anvender store deler av sin tid på Facebook. Den puslete x-generasjonen er bare halvparten så stor, ja selv babyboomerne kommer til kort med en million. Når nå amerikanerne gjør seg klare for presidentvalget til høsten, vil nærmere halvparten av denne horden ha stemmerett. Ifølge ei ny bok ligger USAs (og dermed mye av verdens) framtid i nettopp deres hender.

Hvem er de så, disse millenniumsbarna? Og hva slags morgendag vil de bringe? Det forsøker forfatterne av boka Millennial Makeover: Myspace, YouTube & the Future of American Politics» å svare på. Ved hjelp av såkalt «political realignment»-teori, kombinert med en analyse av utviklinger innen popkultur og IT, ser Morley Winograd og Michael Hais ut til å ha funnet det som må være demokratiske valgkampstrategers store våte drøm: millenniumsgenerasjonen er nemlig generelt positive til offentlige ordninger og tjenester. Samtidig er de langt mer tolerante, etnisk mangfoldige og samarbeidsorienterte enn generasjonene før dem. Dessuten er de den første generasjonen til å omfavne den nye informasjonsteknologien totalt. Dagens amerikanske ungdom bruker nettet til å utveksle politiske meninger og informasjon om verden i et helt nytt tempo og omfang.

Det er som man kan høre den demokratiske leiren stønne av vellyst. Partiet ser i hvert fall ut til å ha større tyngde i forhold til republikanerne på alle disse områdene.

Teoretisk står «Millennial Makeover» på skuldrene til de to generasjonsforskerne Neil Howe og William Strauss. I boka «Generations» (1991) hevdet de at amerikanske mannsaldre inntreffer i sykler, bestående av fire arketypiske generasjoner: idealister, reaktive, borgerlige, og fleksible. Babyboomerne (1945-1964) er typiske idealister, med sine kategoriske verdier og skånsomme barndom. X-generasjonen (1965–1981) er reaktive, med sine resignerte og fremmedgjorte holdninger, og en ubeskyttet oppvekst.

Millennialerne er derimot borgerlige. Det innebærer at de tror på problemløsing og samfunnsbygging. En nesten grenseløs positivitet og selvsikkerhet er resultatet av en høyst beskyttet oppvekst. Sykkelhjelmene og all polstringen var altså godt for noe.

Det er ikke gitt på forhånd at noen av disse generasjonstypene vil stemme på et bestemt parti. Men i teorien vil de mest aktive generasjonene (idealister og borgerlige) lede an i en politisk omgruppering der det minste partiet i det amerikanske topartisystemet tar over for det største. Etterpå følger en stabil politisk periode på rundt 40 år. Et skifte blir også ofte hjulpet av en dramatisk krise og framveksten av et flunkende nytt medium. Roosevelt ville for eksempel neppe kunne etablert det demokratiske hegemoniet i 1932 uten den økonomiske depresjonen og sin fremragende bruk av radioen.

Siden 1968 har republikanerne vunnet sju av ti presidentvalg. Alt ligger nå til rette for en ny omgruppering og at det er demokratenes tur til å regjere. Det er bare å beklage at all spenning fram til november dermed er borte.