Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Deres og vår Diana

Hva har Jens Stoltenberg og dronning Elizabeth til felles?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det tok fire dager. I fire dager etter Dianas død, nektet Dronning Elizabeth å forlate slottet Balmoral i det skotske høyland, hvor hun ferierte sammen med resten av den britiske kongefamilien. Hun ville sørge i fred, og så snart det britiske folk kom til sans og samling, ville de også stramme overleppen og opptre med den samme avmålte verdighet briter har taklet alle historiske dramaer. De ville forkaste det sentimentale massehysteriet mediene hadde pisket opp.Bare vent, om et par dager går det over, forsikret dronningen, ifølge den Norges-klare filmen «The Queen», hvor skuespilleren Helen Mirren levendegjør tittelrollen i all hennes tilknappete velde.Nede i London fortvilet en nyvalgt statsminister, Tony Blair, som forgjeves hadde prøvd å få dronningen med på sin politiske spin rundt tragedien. Han hadde gjort sin del av jobben. Bare timer etter Dianas død sto han frem og kalte henne «folkets prinsesse», et moderne ikon som til tross for sine mangler hadde «rørt folks hjerter» over hele verden. Han hadde straks skjønt at «dette kom til å bli svært». Til svar fikk han et massivt hulk fra pressen og millioner av mennesker som strømmet til London med blomster og hilsener.

Det gikk ikke over. Etter fire dager var stemningen amper, nesten revolusjonær i hovedstaden. Hvor var Dronningen? Hvor var Charles? Hvorfor sto flaggstangen naken over Buckingham Palace? Spørsmålene runget over avisenes forsider og på lederplass. Gråtende menn sa at dronningen gjorde Diana urett. Selv i døden tråkket kongefamilien på henne.Men dronningen fnøs av Tony Blairs bønn om å komme med en offentlig gest. Dianas død var en privatsak, og det kongelige flagg vaiet bare når Dronningen var tilstede. Slik hadde det alltid vært, og protokollen skulle såvisst ikke brytes for en som ikke en gang hadde vært medlem av familien ved sin død.Men, M\'am, sa Blair. Tror du ikke folk bare ser på det som et flagg?

Dronningens fatale feilvurdering av situasjonen truet i noen døgn monarkiets stilling i Storbritannia. Først da hun overlot regien til Blair og hans medierådgivere, de såkalte «spin doctors», ble hun tilgitt. Hun måtte stå ydmykt frem på TV og tennerskjærende bidra til det medieskapte bildet av Diana som et udødelig ikon.Hvordan kunne hun ta så feil? Helen Mirrens dronning hevder at ingen kjenner det britiske folk bedre enn henne. Men hennes referansepunkt var blitzkrigen under annen verdenskrig. I møte med den moderne blitzkrigen, vakler de gamle institusjoner. Det konstitusjonelle og formelle må hver dag søke gyldighet i den medieskapte virkeligheten. Der ligger den politiske makten, om ikke den formelle.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på Jens Stoltenberg da jeg så filmen. I løpet av sitt første regjeringsår, har Stoltenberg stadig fått oppleve mediekjøret. Stadig har han måttet snu etter at han i dagevis har gjemt seg bak sitt flertall. Like lite som kongelig protokoll kunne redde Dronningen, er flertall et magisk frikort for Stoltenberg. I sak etter sak har han kommet på defensiven, fordi han og hans rådgivere ikke har skjønt eller har ignorert den nådeløse mediedynamikken som utløses av motstandere og folkeopinionen. Med denne regjeringen like ofte av deres egne. Urettferdig? Ja, det føles sikkert slik på innsiden. Charles er oppgitt i filmen over at han og hans familie ble skurkene i folkets øyne: De ser bare deres Diana, de kommer aldri til å se vår Diana.I sykelønnssaken kunne de rødgrønne minne om kongefamilien, innestengt på Balmoral og utestengt fra virkeligheten. Dronningen klamret seg til sine tradisjoner, Stoltenberg til sitt flertall. Det samme skjedde under afghanernes sultestreik i Oslo sentrum. Mens bevisstløse asylsøkere ble fraktet bort i ambulanse på direkten i Dagsrevyen, sto regjeringen på sitt.Noen vil si at det er beundringsverdig. Vi ønsker ikke politiske værhaner som skifter kurs etter presseoppslag. Men ingen regjering kan lenger forskanse seg bak et flertall i fire år. Moderne velgerne er troløse og kravstore, de venter heller ikke lydig på neste valg for å si sin mening. Skal regjeringen ha fred, må den lytte etter bråk.

Tony Blair har mestret dette spillet bedre enn de fleste. Litt for godt, sier mange nå; de samme som lot seg forføre og begeistre for ni år siden. Det skyldes ikke bare Irak. Innenriks har han heller ikke innfridd. All hans reformiver har ikke skapt den nye og moderne velferdsstaten han lovet. Ingen spin i verden kunne redde ham da stemningen snudde.

Det hadde vært en god uke på jobben for Tony Blair, den første uka i september 1997. Den nyinnsatte statsministeren hadde reddet monarkiet, og nå var han mer populær enn Winston Churchill under krigen. Uka hadde ikke vært fullt så god for Dronning Elizabeth. Hun innrømmet overfor Blair at hun var rystet av hvordan folket hadde vendt seg mot henne.Det kommer til å skje med deg også, sier Dronningen. Det kommer til å skje når du minst venter det.