Derfor ble de dømt til døden

25 nordmenn ble henrettet i landssvikoppgjøret etter krigen. Dette er deres historier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): «Ti menn i uniform hevet sine geværer og la an mot skikkelsen som sto bundet foran et skur på Akershus festning. Et hvitt merke på brystet markerte hjertet, bindet for øynene skjulte ansiktsuttrykket (...) Alt var klart. Ordren ble gitt. Braket av salven fra de ti geværene rullet mellom murene på festningen.»

Slik åpner Asbjørn Jaklin (55) historien om de 25 nordmennene som ble henrettet etter andre verdenskrig, i boka «De dødsdømte». Mandag kommer den ut på Gyldendal forlag.

26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger var første nordmann som ble henrettet, men alt gikk ikke som Oslos politimester Kristian Welhaven hadde planlagt. Til tross for at Haaland hadde omfattende skader i brystet og ryggen, rørte han fortsatt på seg.

«Han beveget hodet, armene og beina der han hang i repene festet til skurets bakvegg. De tilstedeværende sto som paralysert i noen sekunder før pelotongens leder løp frem og skjøt han i hodet med en pistol. For ettertiden, forsikret Welhaven (...) ville to mann i pelotongen få ordre om å sikte på den dødsdømtes hode.»

Protester - Dødsdommene og flere benådninger ble møtt med kraftige protester. Sakene splittet de politiske partiene, det ble feil enten man gikk i den ene eller andre retningen. Et påfallende trekk ved hele denne prosessen er hvor omstridt dødsstraff var. Norge avskaffet jo dødsstraff i 1902, men dødsstraff var fortsatt mulig i den militære strafferetten, forteller Jaklin til Dagbladet.

REIDAR HAALAND: Den første landssvikersaken mot en av Gestapos norske tortureksperter begynte i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945. Reidar Haaland (26) fra Stavanger tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Gestapos avdeling som jaktet illegale norske aviser. Han ble medlem i Nasjonal Samling (NS) i 1940 og «trakk raskt i Hirdens blå uniformsjakke med solkorset i gull og rødt på venstre arm». Under rettsaken mot Haaland ble det avdekket at den unge stavangermannen hadde deltatt i en rekke forhør der det ble brukt tortur som metode, men under rettsaken hevdet han at han selv ble tvunget til å utføre handlingene. Men Eidsivating lagmannsrett var enstemmig da de dømte 26-åringen til døden: «Tiltalte har utøvd en høyst landsskadelig virksomhet i sin hjelp til fienden, og har gjort dette på en så grusom og brutal måte overfor landsmenn,» het det i dommen. Haaland ble henrettet på Akershus festning i Oslo 17. august 1945. Foto: Aftenposten / Scanpix
MAX E.G. ROOK: Rook ble født i Tyskland, men ble norsk statsborger i 1928 etter å ha giftet seg og fått fire barn med en norsk kvinne. Under krigen tjenestegjorde han for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo). Ifølge boka skal han ha torturert sine ofre blant annet ved å plassere dem på varme kokeplater. I avhør innrømmet han å ha vist Gestapo hvor motstandsfolk bodde, men innrømmet aldri tortur. I sin anke til Høyesterett skrev han: «Tiltalen er helt misvisende på grunn av den meget mangelfulle, overfladiske og høyst ensidige etterforskningen.» Henrettet på Bergenhus festning i Bergen tidlig om morgenen 5. juni 1946. Foto: Gyldendal
HANS J.S. PEDERSEN: Stavangers statspolitisjef under den tyske okkupasjonen. I aprildagene 1940 meldte den tidlgere gardekorporalen seg til tjeneste for å forsvare fedrelandet, men ble ikke sendt ut i kamp. Seinere gikk han inn i Nasjonal Samling, før han avsluttet juridisk embetseksamen. Som politisjef så mange på Pedersen som en uklanderlig politimann med en vanskelig jobb i ei vanskelig tid, ikke minst etter at han hadde forhindret at en jødisk kvinne ble arrestert. Men det gjennomnazifiserte statspolitiet i Stavanger ble Pedersens endelikt. Selv følte Pedersen at han ufrivillig ble trukket inn i Gestapos arbeid og metoder, og at han måtte følge lover og direktiver fra sine overordnede. Han hevdet også å være uvitende om hva hans egne ansatte bedrev i kjelleren på politikammeret når de assisterte torturistene i Gestapo. Torturen og metodene ble vel dokumentert i andre rettssaker, uten at statspolitisjefens navn direkte kunne knyttes til disse. Etter en omfattende rettsrunde ble han dømt til døden, og søknad om benådning ble avslått av regjeringen. Pedersen ble henrettet ved eksekusjonspeletong på Sverresborg i Bergen 30. mars 1946. Pedersens dom var kanskje en av de mest omstridte av de dødsdømte. Dommen ble også anket av hans familie etter hans død, uten at dette førte fram. Foto: Gyldendal
HOLGER TOU JR.: Jobbet under Hans J. S. Pedersen i Statspolitiet i Bergen og kjent som byens verste torturist. Under vitneforklaringene i Gulating lagmannsrett gikk det kaldt nedover ryggen på tilhørerne, og en rekke rystende torturhandlinger ble dokumentert i retten. Blant annet skal Tou jr. ha deltatt da en arrestert ble tvunget på rygg med hendene låst med håndjern under knærne. Sammenkrøpet på rygg fikk den arresterte en rekke slag med en batong mot skrittet og testiklene. Han ble dømt for medvirkning til drap og 17 tilfeller av tortur. Han ble henrettet på Sverresborg i Bergen den 30. januar 1947. Foto: Gyldendal
ARNE BRAA SAATVEDT (23, t.h.): Tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo). Omtales i boka som «en velkledd dandy som tjenestegjorde for Gestapo med stor iver». Tiltalt for grov tortur og overlagt drap. Henrettet i Oslo 20. oktober 1945.
RAGNAR S. SKANCKE: Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering. Dommen mot ministeren forklares ofte med Skanckes bidrag til nazifiseringen av skole og kirke og var spesielt viktig for motstandsbevegelsen. Men motstanden mot dødsstraff gjorde at ministeren var den siste som fikk dødsdom i Norge. I et brev han skrev fra cella tre dager før han ble skutt, skrev han at han hadde forsonet seg med at han måtte dø: «Jeg har det håp at det må bli til det gode - at jeg kanskje kan bli den siste som må gå i døden på denne måten. Så har det ikke vært forgjeves.» Han ble henrettet i Oslo 28. august 1948. Foto: Scanpix
EINAR O. DØNNUM: Jobbet som søndagskolelærer men «livet falt i grus etter at det ble avslørt at han hadde et seksuelt forhold til en 17 år gammel jente». Under krigen søkte han lykken i Gestapos tjeneste og endte til slutt opp i Statspolitiet. Under rettsaken ble det bevist at han blant annet hadde deltatt i eksekusjoner, forsøk på drap og for grov tortur. Han ble henrettet i Oslo 22. April 1947.
ALFRED J. GÃRTNER: Tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) og skal ha vært en aktiv torturist for Gestapo. Under rettssaken mot ham ble det blant annet bevist at han deltok under torturen av smeden Reidar Olsen. Olsen var arrestert og mistenkt for likvideringen av to statspolitifolk. Under avhøret ble Olsen «hengt opp etter bakbundne armer over en åpen dør og slått med kølle av seks Sipo-folk. Med jevne mellomrom ble døren slengt mot veggen slik at den arresterte ble klemt». Olsen døde av skadene han pådro seg. Under rettssaken innrømmet Gärtner å ha deltatt i tortur. Han ble skutt på Sverresborg festning i Bergen natt til 8. august 1946. Foto: Gyldendal
JOHNNY ALF LARSEN (24): Tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet, og etter krigen ble han tiltalt for 45 tilfeller av grov tortur. Av retten ble han stemplet som en aggressiv og slu sadist. Mange av vitnene mot ham la vekt på at Larsen så ut til å fryde seg over effekten av torturen. I et av tiltalepunktene mot Bodøværingen het det: «Bortsett fra de forannevnte torturtilfeller, har han regelmessig i fylla vært innom Bodø kretsfengsel og sparket og slått nordmenn og utlendinger som tyskerne holdt arrestert, uten en gang å ha dem i forhør.» Larsen ble henrettet 24 år gammel i en eksekusjonspeletong på Bremnes fort utenfor Bodø 29. mai 1947. Foto. Gyldendal
EILIF RYE PISANI: Var ifølge boka en ung drikkfeldig fengselsfugl med drag på damene. Han løy, bløffet og infiltrerte i tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo). I rettssaken mot Pisani ble det lagt vekt på «en særlig skjendig karakter og uhyre skadelig for den norske motstandsbevegelse» og at han hadde direkte skyld i drap. Pisani ble først dømt til tvangsarbeid på livstid, men dommen ble anket. 23 år gammel ble han henrettet i Bergen 2. April 1947. Foto: Gyldendal
OLE WEHUS: Jobbet for statspolitiet i Stavanger, Kristiansand og Oslo. Han markerte seg på høyresiden i norsk politikk allerede før krigen, og da den tyske okkupasjonen var et faktum, meldte han seg inn i NS. Han skal ha vært spesielt opptatt av å knuse Milorg og Hjemmefronten. I tiltalebeslutningen mot ham etter krigen var det listet opp 48 tilfeller av mishandling, grov tortur og drap. Wehus tilsto på en rekke punkter, og under rettssaken sa han blant annet «jeg beundret dem som har vært gjennom torturen», og henviste til sin egen tid i fangenskap etter krigen. Wehus ble først dømt til livsvarig tvangsarbeid, men Riksadvokaten anket, og Wehus ble henrettet på Akershus festning i Oslo 10. mars 1947. Foto: Scanpix
OLAV ASPHEIM: Jobbet i statspolitiet i Oslo og ble tiltalt for en rekke torturhendelser. «Jeg erkjenner meg skyldig til straff for de mishandlinger jeg har begått». Han ble dømt til døden, og til tross for at han tilsto deler av tiltalen, uttalte han «jeg mener at straffen er for strengt utmålt». Høyesterett anbefalte ikke benådning, og Aspheim ble henrettet på Akershus festning i Oslo 9. mars 1948. Seks måneder seinere sluttet myndighetene i Norge å fullbyrde dødsstraffer. Hadde Aspheim lyktes med å få sin sak gjenopptatt, ville han med stor sannsynlighet sluppet å bli stilt foran eksekusjonspelotongen. Foto: Gyldendal
HERMANN E.F. DRAGASS: Hadde bodd i Norge siden 1922 og ble regnet som norsk statsborger. Han tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) under krigen. Dragass hadde rå og brutal vold på samvittigheten. I dommen het det blant annet at han hadde gjort seg skyldig i en råhet og og brutalitet man ikke skulle tro var mulig mellom siviliserte mennesker. Han ble dømt som landsforræder og henrettet i Trondheim 10. juli 1948. Foto: Gyldendal
ALBERT VILJAM HAGELIN: Innenriksminister og Quislings stedfortreder. Han hadde bodd mesteparten av sitt liv i Tyskland, og hadde en bred kontaktflate med de tyske stornazistene. Han ble dømt til døden for lands- og høyforræderi, og ble henrettet på Akershus festning i Oslo 25. mai 1946. Foto: Aftenposten
HENRY O. RINNAN: Leder av Sonderabteilung Lola, en selvstendig etteretningsavdeling under den tyske sikkerhetstjenesten i Trondheim, også kjent som Rinnanbanden. Totalt besto gruppa av over 60 medlemmer, og de opererte i store deler av Trøndelag og Nordland. I starten drev avdelingen etterretningsvirksomhet og kontraspionasje, seinere gjennomførte den også væpnede aksjoner og drev tortur av fanger i Rinnan-huset i Jonsvannsveien 46. Rinnanbanden hadde rikelig med penger til å betale agenter og var godt utstyrt med våpen, kommunikasjonsutstyr og dekkleiligheter. Rinnan ble etter krigen tiltalt for grov tortur, angiveri og drap, og tok ifølge Jaklins bok smilende og selvsikkert plass da Frostating lagmannsrett ble satt i i Trondheim 30. april 1946. «Han sto i retten iført tysk uniformsjakke uten distinksjoner, hvit skjorte og slips og med høyre hånd i bukselommen.» Rinnans gruppe infiltrerte motstandsgrupper og sørget for å få minst 80 nordmenn drept. Under rettssaken sa Rinnan at «Det falt meg ikke særlig vanskelig å pine folk». Rinnan ble selv dømt for 59 tilfeller av tortur og 13 mord. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim natt til 1. februar 1947. «Rinnan ble ført frem til en påle, bundet fast og fikk bind for øynene (...) De ti politisoldatene la an og fyrte av sine mausere. En kule kappet tauet rundt Rinnans bryst, og overkroppen lente forover, som om han bukket dypt. Snøen knirket under støvlene hans da peletongens leder, Milorg-mannen Odd Sørli, gikk fram og skjøt to nådeskudd i Rinnans tinning.» På bildet er Rinnan fotografert under rettssaken med nr. 1 på brystet. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Harry A. Rønning fra Oslo var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Olaus P.S. Hamrun fra Sparbu i Nord-Trøndelag var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Kristian J. Randal fra Stjørdal i Nord-Trøndelag var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Hans B. Egeberg fra Oslo var medlem av Rinnanbanden. Egeberg, omtalt i Jaklins bok som «forhenværende sirkusartist, innbruddskonge og frontkjemper med en forkjærlighet for å brennmerke ofrene sine», ble henrettet i Oslo 4. oktober 1945. Foto: Gyldendal
RINNANBANDEN: Aksel J. Mære fra Røra i Nord-Trøndelag var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Harry A. Hofstad fra Trondheim var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Bjarne K. Jenshus fra Beitstad i Nord-Trøndelag var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Per F. Bergeen fra Oslo var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
RINNANBANDEN: Harald Grøtte fra Trondheim var medlem av Rinnanbanden. Han ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 12. juli 1947. Foto: Scanpix
VIDKUN A.L.J. QUISLING: Offiser, diplomat og politiker. Etter først å ha arbeidet ved den norske legasjonen i Moskva, og som nødhjelpsarbeider sammen med Fridtjof Nansen, var han statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet i to Bondeparti-regjeringer. I 1933 stiftet han Nasjonal Samling (NS). Ved den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp, men måtte trekke seg 15. april etter tysk press, til fordel for Administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett. 1. februar 1942 ble han med tysk godkjenning ministerpresident for en regjering bestående hovedsakelig av NS-medlemmer. Han ble henrettet i Oslo 24. oktober 1945. Foto: Scanpix

Han mener det er vanskelig for oss i dag å forestille oss klimaet som hersket i Norge rett etter krigen.

- Norske myndigheter gjorde ikke dette med lett hjerte, sier Jaklin.

I et drøyt år har Jaklin jobbet seg gjennom tykke bunker av gulnede dokumenter med detaljerte skildringer av utspekulert ondskap, angiveri, mishandling, tortur og drap. Han har lest politiavhør, brev, rettsbøker og dommer fra oppgjøret med landssvikerne. Han mener den nye boka kan si noe om hvordan Norge gikk fra okkupasjon og diktatur til fred og demokrati.

- De fleste vet at Vidkun Quisling og Henry Rinnan ble henrettet, og hvorfor. Men hvem var de andre 23 andre, og hva ble de dømt for?

Sjokkerende Jaklin forteller at materialet i boka har vært vanskelig å jobbe med.

DEN FØRSTE: Den første landssvikersaken mot en av Gestapos norske tortureksperter begynte i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945. Reidar Haaland (26) fra Stavanger tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet. Under rettssaken ble det avdekket at den unge stavangermannen hadde deltatt i en rekke forhør der det ble brukt tortur som metode. Foto: Aftenposten / Scanpix
DEN FØRSTE: Den første landssvikersaken mot en av Gestapos norske tortureksperter begynte i Eidsivating lagmannsrett 12. juli 1945. Reidar Haaland (26) fra Stavanger tjenestegjorde for det tyske sikkerhetspolitiet. Under rettssaken ble det avdekket at den unge stavangermannen hadde deltatt i en rekke forhør der det ble brukt tortur som metode. Foto: Aftenposten / Scanpix Vis mer

- Det har vært tungt å forholde seg til de mange graverende gjerningene som ble begått; den systematiske mishandlingen noen av disse dødsdømte var villig til å gjøre mot sine landsmenn, har vært sjokkerende lesning, forteller forfatteren.

Jaklin mener det kan diskuteres om det var rimelig at den strengeste straffen ble brukt etter krigen, og om oppgjøret mot landssvikerne samlet sett var rettferdig. Noe han eksemplifiserer med at den politiske motstanden mot dødsstraff ble så sterk at nye dommer ble umuliggjort.

Den siste som ble henrettet, var Ragnar S. Skancke. Han var kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering, og ble henrettet i 1948, mer enn to år etter at dommen hadde falt. Da hadde statsminister Einar Gerhardsen allerede erklært at nye dødsdommer ville bli omgjort til livsvarig fengsel. Dommen forklares ofte med Skanckes bidrag til nazifiseringen av skole og kirke og var spesielt viktig for motstandsbevegelsen.

- Mange har i ettertid ment at den dommen var for hard, og når man hadde ventet i tre år, kan vel den dommen diskuteres. Men jeg konkluderer ikke, jeg legger bare fram fakta: Forbrytelser man ble skutt for i 1945, kunne to-tre år seinere gi fengsel, framholder Jaklin.

Ubehagelig Forfatteren har helt bevisst begrenset seg til dokumenter etter rettsoppgjøret, og ikke hatt kontakt med pårørende og etterlatte til de dødsdømte.

«DE DØDSDØMTE»: Asbjørn Jaklin (55) har skrevet historien om de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen. Foto: Yngve Olsen Sæbbe / Nordlys
«DE DØDSDØMTE»: Asbjørn Jaklin (55) har skrevet historien om de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen. Foto: Yngve Olsen Sæbbe / Nordlys Vis mer

- Boka kan oppleves som ubehagelig for mennesker med tilknytning til de involverte. Den inneholder grusomme detaljer om hva de har gjort, men også forhold som ble holdt fram til deres fordel i rettssakene. Slik sett mener jeg den er balansert. Dessuten er det i all hovedsak opplysninger som er mulig å framskaffe fra andre kilder enn i denne boka. Men om boka vekker reaksjoner, er jeg selvfølgelig klar for å møte disse, sier Jaklin til Dagbladet.

Til tross for en årrekke som journalist forteller Jaklin at materialet han har fått tilgang til gjennom arbeidet med «De dødsdømte», er det mest dramatiske materialet han noensinne har kommet over. I boka beskrives massedrap på utsultede krigsfanger og fanger som blir levende begravd. Forfatteren mener gjengivelsen av de rystende detaljene er nødvendig for å skjønne grunnlaget for dommene. Samtidig mener han at henrettelsene fortsatt kan utfordre oss til å reflektere over moralske spørsmål om forbrytelse og straff.

- Dette er jo en dramatisk del av norsk historie, og her forteller jeg historien om en ekstrem straff som er benyttet i Norge for relativt kort tid siden. Med den distansen vi nå har til dette, er det kanskje mulig å se på dette med nye øyne. Når vi i tillegg ser det som skjer med den «arabiske våren», kan det være interessant å se hvordan vi selv klarte overgangen fra diktatur til demokrati, sier Jaklin.

«Det ville bli en storm i landet. Slik begrunnet statsminister Einar Gerhardsen hvorfor han ikke kunne benåde Reidar Haaland, den første frontkjemperen og torturisten, som fikk den første dødstraffen i august 1945.»

I de tre åra som gikk mellom 26-åringens dødskramper på Akershus festning og statsråd Ragnar S. Skanckes dødsdom, hadde påtalemyndigheten lagt ned påstand om 139 dødsstraffer. Høyesterett stadfestet 45 av dem. Sett bort fra benådninger, selvmord og sykdom ble 37 personer henrettet i Norge etter krigen. 25 av disse var nordmenn.

DEN SISTE: Kirke- og undervisningsminister Ragnar S. Skancke var den siste som ble henrettet i Norge. I et brev han skrev fra cella tre dager før ble skutt står det: «Jeg har det håp at det må bli til det gode - at jeg kanskje kan bli den siste som må gå i døden på denne måten. Så har det ikke vært forgjeves.» Foto: Scanpix
DEN SISTE: Kirke- og undervisningsminister Ragnar S. Skancke var den siste som ble henrettet i Norge. I et brev han skrev fra cella tre dager før ble skutt står det: «Jeg har det håp at det må bli til det gode - at jeg kanskje kan bli den siste som må gå i døden på denne måten. Så har det ikke vært forgjeves.» Foto: Scanpix Vis mer