Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Derfor ble de sparket

Ingen konsernleder i et heleid statlig selskap kan overleve en budsjettoverskridelse på 17 milliarder kroner. Utbyggingen av Åsgard-feltet skulle kostet 47,2 milliarder kroner. Nå er regningen kommet opp i vel 64 milliarder. Og mer blir det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Derfor hadde eieren, representert ved statsråd Anne Enger Lahnstein, ingen annen utvei enn å gi hele styret avskjed på grått papir. Med dem følger konsernsjef Harald Norvik.

Statoil-styret måtte ikke gå på grunn av manglende informasjon til Lahnstein. De sju statlig oppnevnte styremedlemmene med Sparebank Nor-sjef Kjell O. Kran, LO-leder Yngve Hågensen og Telenor-sjef Tormod Hermansen i spissen ble sparket fordi statsråden ikke likte den informasjonen hun fikk .

Konserndirektør Harald Norvik, som hele tida har hatt styrets fulle tillit, har aldri tidligere hørt at olje- og energiministeren har etterlyst informasjon.

Først i midten av mars gikk det et brev fra departementet til Statoil med spørsmål om kostnadsutviklingen. Da var det for lengst klart at budsjettoverskridelsene kom til å slå alle rekorder.

Drama

Åsgard-skandalens utgang er en av de mest dramatiske i nyere norsk industrihistorie. Vi må tilbake til Mongstad-saken i 1987- 88 for å finne maken.

Da ble Harald Norviks forgjenger, Arve Johnsen, presset til å forlate roret etter at han mistet all kontroll under byggingen av Mongstad-anlegget.

Prosjektet ble først fem milliarder dyrere enn antatt, seinere viste det seg at budsjettoverskridelsene endte på om lag ti milliarder kroner.

Men det er klare forskjeller mellom Åsgard-skandalen og Mongstad-skandalen. Mens politikerne følte seg ført bak lyset i forbindelse med utbyggingen av Mongstad, har politikerne og statsråden i Olje- og energidepartementet fått informasjoner fortløpende om den økonomiske utviklingen.

Derfor opplever både styret og konsernsjef Harald Norvik at de er offer for en politisk nødvendighetsaksjon, ikke for å ha gjort en dårlig jobb.

Det burde de likevel gjøre. Man visste fra første øyeblikk at utbyggingen av Åsgard-feltet kom til å by på enorme teknologiske utfordringer. At Statoil-ledelsen likevel bare opererte med en margin på pluss/minus 20 prosent kan i ettertid sies å være kritikkverdig. Det innrømmer også Harald Norvik i etterpåklokskapens lys.

Ikke vanskelig

For dem som har fulgt Åsgard-skandalen kom det ikke som et sjokk at prosjektet måtte få konsekvenser for beslutningstakerne i styret og selskapets ledelse. Statoil-styrets leder, Kjell O. Kran, og styremedlem Yngve Hågensen har begge gitt uttrykk for at de var forberedt på å måtte gå av.

Og Harald Norvik, som hadde planer om å trekke seg fra Statoil-ledelsen ved førstkommende årsskifte, var også forberedt på det verste.

I går fortalte han at han og visekonsernsjef Terje Vareberg hadde drøftet saken for en tid tilbake, og bestemt seg for å stille sine stillinger til disposisjon dersom styret ble kastet.

Anne Enger Lahnstein og regjeringen som helhet kunne ikke akseptere en budsjettoverskridelse på 17 milliarder kroner. En sideeffekt av denne «massakren» er at hun får en mulighet til å lufte ut og sette nye folk inn i ledende posisjoner i statsoljeselskapet.

Fra første dag og fram til i går har de toneangivende personene i konsernledelsen og styret bygd seg opp en maktplattform gjennom Arbeiderpartiet.